Tilbake | Søkefunksjon | Nettstedskart / innhold

Pionerhistorier1.2 (txt) [ Les dokumentet ]

Av: Oslo stav



LUDVIG LARSEN f. 25. april 1867
I februar 1996 ble mitt første bamebam født i Salt Lake City, Utah. Steven Affleck IH
ble demied det sjette leddet i kirken e?er Ludvig Larsen, min oldefar.
Ludvig Larsen og hans kone Caroline, kom inn i kirken på slutten av det forrige
århundret, og ble døpt den 9. Januar 1895. Da hadde de fått ?re små bam hvorav min
mormor var den tredje i rekken. Sarnmen med ytterligere tre gutter vokste de opp i
kirken i Kristiania, og min mormor ble døpt da hun ble 8 år. Ludvig oppfostet alle sine
barn i kirken. Noen ?yttet til USA, men forble aktive i kirken. Oslo stav har idag
mange aktive medlemmer som er etterkommere av Ludvig Larsen.
Min mor, Elsie Bakken har alltid følt seg nær knyttet til sin bestefar.. Da han ble
enkemami ?yttet han hjem til min mormor. Av de tre pikene var hun den eneste som
bodde i byen. Hermes eldste søster Lagertha Kristiansen (Lalla) var bosatt i
Trondhjem, og søster nurnmer to, Asta Waring, hadde emigrert til Utah.
Ludvig Larsen var en mann med meget godt humør. Han var glad i musikk og kunne
steppe. Han ?ilgte med familien på sommerferie til Drøbak, og var det sentrale
samlingspunktet. I hjemmet var det alltid mye sang og musikk, og medlemrner fra
kirken samlet seg o?e hjemme hos min mormor, Lilly og hennes marin. Der ble det
kvartetter og oktetter akkompagnert av piano og forskjellige medbrakte instrument.
Det var gjennom sangen av medlemrnene i kirken at min morfar kom til kirken. Han
hadde en nydlig stemme, og ble senere brukt mye til solo sang i kirken. Da han døde
var tom leger og sykehuspersonell forbauset, for han sang kirkens sanger selv i det
øyeblikket han døde.
For åtte år siden ?yttet min mann Jan Åke Karlsson og jeg med vår familie ?'a Asker til
Bærum. Mor hadde allerede bodd hos oss i 2 år siden far døde. En dag sitter hun og
blar i genealogiske papirer, og gamle stedsnavn, som tidligere ikke hadde så stor
betyding- får plutselig en ny mening. Ludvig Larsen var født i Bærum, og ved
nærmere granskning ser vi bare stedsnavn som Gjettum, Rud og Isi når det gjelder
hans slekt. Og her bor vi idag - 1364 GJETTUM. Ringen er sluttet. Full av takknem-
lighet fortsetter vi der VÅR store pioner startet. Jeg kan bare istemme det som min
mor, som nå er 80 år, sier. “Jeg gleder meg til å møte min bestefar igjenl”
Bente Karlsson, Sandvika Ward



7i&zzmw«ø»7íímøøædleovøw?ewfwäzàéeaudüledagøw?feláâye.
øwddpåyuwkmmøçwøákuíéw.
?e9éøwtÆ04Zoaåææul96X,o99;buæmmádaa!ecdeØZe;ä9é;k«tmedÁam
aamaeoæfzeåleøuäøeéteøeaøuø. Pådeøádeøéaddeéaaaadaaieøaäøçaa
m'4;2uævzøzo96ledø,ét. 23a4aø{a4tal2'emeqdette,ó'Ze;'e9{ø>z4t{auaw0:et.
aewtmáeumdjeçéaddølæztáéyhuædaaæmmuæøumwauøw
{owø{á17o9te«éwdemawumáéée9odtaémeatwåuææaaøzå'wä4tanat
Z7et4lame9at;'e«;4adde;bááée4e6'aaadø14m6toøødetuaa
«æaq4awø,«4444«;M:4a..æq.«æ;z9W,æm;z94<«w;æøa.,æ4:æ
éózéenneazkçmzç,
D««aéma'léaée«,áæ;'eqé;w»=ed4«»w»«a;a»ma, 7/eémzz41z9.«.;
deae2leøæ9[elø:w>>Wíeøuæ4éet44øéwedez&;ééø>>um9;badeetaü4t
$a'ø«?á««»de:««4«ø»4««me,«9;z9øm4øz««»4«;z9
,;<:é»émøzz{4»»ze«em4dq44~»4w«de:w4«dwæéalé«we.øw. yeqpeæaz
6/?4d4z4:edumaZ4tede,oçøuhta«éeuaa:>Øedeéaø<1ééeuam«amrq&øze
«á'fø;'e9é;2e««elatØ4d4/4:øde/ølen).
oqalleædeedøzå (eé4;'ou«<'44z'e;'eç4t
^7&apetaadd44emée«æ4adde;'eçá'edtna;e, åedtoççzåd.

4æuøwåeæaeøæqaidw. â»4a»ç1zdeg«/:z»=e9.oq;'e94uéæpá4z»4ámfæØ44ée?adøøw'Ølz4;2a4áeme9næddep,wläemøLeanmåz2'eéaømæ. 09
detøzm2ZaäaaÅyzdat?4ømuø4m4;k4áet9;k4aømøæt9m«9elo9paøaeZ4a
aççyèmwmdüæáäøçlæztøæçacíáyetàfqlaäíeam?/amaçammeçæía,
l /af



En pionerhistorie
I november 1958 banket to unge amerikanere på vár dør, og min mann, Arne, åpnet for dem og inviterte dem inn. De fortalte
at de var misjonærer for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige og bodde pá pensjonat i Hamar. Flere ganger hadde de
avertert etter hybel uten á få svar. Men en dame som var godt kjent med oss, anbefalte dem å prøve hos oss ettersom vi
tidligere hadde drevet med utleie.
Arne ble med dem opp for á se pá rommet, men jeg var imot á leie ut i det hele tatt, og slett ikke til gutter, fordi jeg
hadde en 14 år gammel datter i huset. Imidlertid ga Arne dem tillatelse, og et par dager senere sto de på trappen med sine
17 k011i.
Arne var svært interessert i å snakke med disse unge guttene, men jeg som arbeidet i barnehave hver dag, hadde liten tid,
og spesielt nå like før jul. Imidlertid inviterte vi dem til á feire juleaften sammen med oss. Etter hvert ble også jeg
litt bedre kjent med dem og ville gjerne vite hva slags trossamfunn de representerte. Selv hadde jeg vokst opp i et ikke-
troende miljø, men var ganske tolerant til de forskjellige kirker og sekter ettersom jeg både hadde venner og slektninger
i forskjellige kirkesamfunn.
Selv om jeg med min bakgrunn ikke trodde på Gud, skulle jeg noen måneder senere oppleve noe som lærte meg at det virkelig
fantes en levende Gud.
En kveld utpå vinteren hadde Arne en del spørsmål om kirken, og eldste Reed Stanley tilbød seg á undervise ham hvis han
kunne få undervise hele familien samlet. Etter à ha gjennomgått første diskusjon, sa Arne at hvis han noen gang skulle
befatte seg med religion, måtte det bli denne kirken.
De fortsatte å undervise oss, og etter å ha hørt om frelsesplanen, visste jeg at dette var den hele og fulle sannhet.
Likevel ble vi i familien enige om at dette ikke var noe for oss. Det fantes jo ingen medlemmer i Hamar heller! Vi
fortsatte å lese litt i Mormons bok og i noen skrifter misjonærene ga oss.
I august fikk vi to nye misjonærer i Hamar som snart fant ut at jeg hadde et vitnesbyrd om evangeliet, men samtidig forsto
de ogsá at jeg var i en vanskelig situasjon. Etter hvert ble jeg mer rastløs og ulykkelig, og Arne sa da at hvis det
betydde så mye for meg, kunne jeg bli døpt, men selv ville han ikke være med. Litt senere var min datter Gullaug og jeg
tilstede ved en dåp i Oslo da en dame fra Hamar ble døpt, og jeg visste da at neste gang var det min tur.
Sykdom i to-tre uker la hindringer i veien, men misjonærene salvet meg, og den 1. november 1959 reiste vi til Oslo hvor
jeg ble døpt i Osterhausgt. Den fred og glede jeg følte, var ubeskrivelig.
I desember 1959 ble ytterligere to medlemmer døpt i Hamar, og misjonærene bestemte seg for å avholde nadverdsmøter én gang
i måneden. Selv reiste jeg til Oslo så ofte som mulig for å få mer kunnskap og bli bygget opp åndelig.
Litt senere ble vår datter Gullaug døpt, og etter dette dåpsmøtet ba misjonspresident Ray Engebretsen meg om å reise hjem
til Hamar og starte en Kvinnenes hjelpeforening. Hisjonærene fikk myndighet til á innsette meg. Som rimelig kan være gikk
jeg ut fra hans kontor med hodet fullt av spørsmål da all organisasjon i kirken selvsagt var fullstendig ukjent for meg.
Litt etter litt fikk jeg tilsendt materiell, og etter å ha tilbrakt en dag sammen med misjonspresdentens hustru i Oslo,
ble jeg den 4. sept. 1960 innsatt som den første president i Hjelpeforeningen i Hamar. Den 22. september avholdt vi det
første møte i foreningen med Magnhild Strandli og Borghild Almenningen som rådgivere og Åse Holth som sekretær.
Med møter hver søndag -- foruten én hverdag hver uke -- syntes Arne det ble vel mye aktivitet og sa uttrykkelig fra at
dette måtte det bli slutt pá. Gullaug og jeg gikk nå inn i en vanskelig tid, men etter hvert roet det hele seg ned. Det
hjalp også at misjonærene fikk hybel i Hamar og flyttet ut, selv om Arne senere innrømmet at han savnet dem.
Slik begynte tiden i kirken for meg og min datter. Hin mann Arne ble døpt 5 àr senere, i november 1964, og skulle vise
seg á bli et meget trofast og aktivt medlem av kirken. Jeg er takknemlig for at misjonærene fant oss og for den anledning
jeg har hatt -~ og fortsatt har -- til å være med og bygge opp Guds rike her i denne del av hans vingård.
- Marit Fjeldbu



, ...__ _- __, mise» ._
MARGIT DAGMAR ELISE FERNSJØ , f. 1911902
Det er gjerne slik at jo eldre vi blir,jo bedre husker vi fortiden, og i vår ensomhet og stillhet lever vi
på disse minnene. Mange rike minner blir det jo gjennom et langt liv og et medlemskap i Kirken
på 72 àr.( i 1996.)
Jeg var den yngste i en sskenflokk på 12, som nu alle er borte, Mine foreldre,Mathea og Torstein
Andersen, tilhørte statskirken. W hadde aldri hørt om noen annen kirke, og helt naturlig gikk vi alle til
søndagsskolen og lærte virkelig å helligholde hviledagen.Da jeg ble gammel nok, kom jeg inn i
ungdomsarbeidet og var også søndagsskolelærer en tid. G
14 år gammel mistet jeg min far og jeg kom tidlig ut i arbeidslivet.Arene gikk, og jeg tortsattei
ungdomsarbeidet i Johanneskirken, som vi tilhørte, og jeg var fornøyd med tilværelsen inntil jeg en dag
fikk et spørsmål fra en ung mann om jeg ikke heller ville være med til hans kirke. Han var ansatt i samme firma
som meg, og jeg var jo litt nysgjerrig, kunne ikke riktig forstå at en annen kirke var bedre enn min, men det
ble nu til at jeg en onsdagskveld ble med til Osterhausgaten 27, der kirkelokalene var dengang.
Jeg ble godt mottatt, alle kom og hilste og ønsket meg velkommen, og jeg fikk virkelig følelsen av at her
var jeg blant venner, unge mennesker som virkelig mente noe med og forsto livet sitt.
Det ble altså ikke bare med den ene gangen. Min venn, Gustav ( Per) Fernsjø, som senere skulle bli min
mann, var en god forkynner. Han lærte meg alt om Kirken, og trinn fortrinn lærte han meg også å forstå
evangeliet og jeg fikk et sterkt vitnesbyrd om at dette virkelig var Guds sanne Kirke på jorden.
Og det var ikke så svært lenge tør jeg ble et medlem av Jesu Kristi Kirke.
Naturlig nok var det jo for meg at det ble ungdomsarbeidet som itørste rekke fanget min interesse.
Etter en tid ble jeg presidentinne i Ungdomsforeningen som det den gang het, og fikk ansvar for
møtet den første søndagen i måneden.Da var det vi i bestyrelsen som satte opp programmet og hadde
ansvar for alt, og vi hadde mange fine møter, kan jeg huske, med taler, sang, musikk og opplesing.
Vi hadde også en håndskrevet avis son vi kalte " Kunnskap og lys". Til den sendte medlemmene sine
bidrag.
Det ble en fin post på programmet det også, fine minner har jeg fra den tiden.De aller fleste som sendte inn
sine bidrag, er nu borte. Jeg var redaktør for avisen en tid. En stor tykk bok haddejeg fremdelesi mitt eie
inntil for en del år siden,da jeg overleverte den til biblioteket i Kirken.Mange timer har jeg tilbragt med
å lese disse trofaste søstres og brødres sterke vitnesbyrd og tanker.Vakre minner det også.
Etterhvert ble jo min interesse for Hjelpeforeningen vagt. Jeg forsto at nu var min plass der. Da jeg alltid har
vaert interessert i hjelpearbeide, omsorg og kjærlighet for mine medmennesker,fant jeg ut at jeg kunne gjøre
nytte for meg der.Jeg ble ganske snart innsatt som besøkende lærerinne, og jeg ble en erfaring rikere.
Det var slik dengang at vi gikk frem til vår presidentinne og avga en muntlig rappon. Hun ville vite alt om
de søstre som var i vår varetekt, hun sa bl.a. til oss at det ikke er nok med dette ene besøket i måneden.
Dere skal alltid ha dem i deres tanker, huske dem i deres bønner, Hold kontakten, og er de ikke tilstede på
møtene,så undersøk årsaken, kanskje er det sykdom eller andre ting de trenger hjelp til.
Dette var jo ide harde og vanskelige trettiårene. Arbeidsledigheten var stor og økonomien dårlig for de
fleste, og Hjelpeforeningen fikk store oppgaver.Det var mange som trengte hjelp, Og det var ikke slik
dengangen at vi kunne be om hjelp over budsjettet. Vi hadde vår egen kasse, til og med en bankbok som vi
var veldig kty av,særlig når vi kunne sette inn noen kroner.
Vi hadde håndarbeidsmøter en gang i måneden. Da ble det sydd, heklet og strikket, alt med henblikk på
julesalget, slik at det kunne bli vellykket og gi oss hjelp slik at vi igjen kunne hjelpe andre.
En anne måte vi fikk inn litt penger på, var at vi på alle våre møter hadde navneopprop, og da svarte vi
gjerne med å si “25" eller “50" øre. Det ble noen kroner av det, også. Jeg var da blitt rådgiver og kasserer,og
hadde ansvar for at kronene kom inn i banken. Jeg husker at når julen nærmet seg og et vellykket julesalg
var over, fordelte vi midlene til dem som hadde det vanskeligst, og presidentinnen, som var svært godt
informert, var med oss og med sitt skarpe blikk så hun straks hvor hjelpen trengtes mest.
Og ikke sjelden gav hun litt fra sin egen veske. Hun var presidentinne i mange år. Mina Kristiansen
var et strålende menneske med stor menneskekunnskap og kjaenighet til det arbeidet som ble pålagt
henne. Hun ble savnet av oss alle.
Mange ting er forandret siden dengang, men evangeliets budskap er ikke forandret. Våre profeter har sagt
at vår religion er ganske enkelt sannheten,og Hjelpeforeningen har gjennom alle år vært uforanderlig
som sannheten er uforanderlig.
Når vi vet hva sannhet er, vil vi føle kjærlighet,og ønsker vi å dele vår kjærlighet med andre, får livet ny
mening.For den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad. Men det som gir varig glede dypt i
ditt eget sinn i hverdagens enkle virke, er omsorg for nesten din.
61 l



PIONERHISTORIE 1996
Jeg, Ivan Astroza Iglesias, vil her fortelle min historie
om hvordan jeg ble kjent med kirken.
Min historie begynner i Chile når jeg var 8 år. Min eldste
søster, Elvira Astroza Iglesias ble døpt i 1965 i kapellet i
Vina del Mar. Hun ble døpt av amrikanske misjonærer, eldste
Duby og eldste Phortel.
Vi er en familie fra middels kår, 7 barn og det var litt trangt
om plassen.
Jeg husker godt at misjonærene kom for å undervise min søster.
Det var noe nytt og spennende, kanskje mest fordi de kom fra
et annet land. Vi likte godt å invitere dem hjem til oss,
eller vi dro sammen med dem for å spille fotball. Vi hadde
også hjemmeaften sammen med dem. Alle untatt min far og min
eldste bror var med. De motsatte seg ikke at misjonærene kom,
men de ville heller ikke delta sammen med oss. Siden kom
min søster til en beslutning om å døpe seg. Hun ble så døpt
i 1965. Etter det kom misjonærene for å undervise min mor.
Et år etter at min søster ble døpt, valgte min mor å gjøre det
samme. Hun ble døpt i 1966 av eldtse Swing.
Vi deltok i alle kirkens aktiviteter, men jeg valgte å ikke
døpe meg på det tidspunktet.
I 1975 reiste jeg fra Chile. Jeg tok med meg troen på Gud,
minnene fra kirken og bønnen hadde jeg med meg. Men jeg var
eventyrlysten og ville reise rundt. Det endte med at jeg kom
til Norge i 1980.
I 1985 traff jeg Kari. Vi flyttet sammen ganske fort. Etter
noen år fikk vi besøk av misjonærene og de begynte å undervise
oss. Vi hadde enda ikke giftet oss så det ble ikke noe ut av det
Så i august 1995 giftet vi oss. Vi begynte på nytt med å bli
undervist av misjonærene. Vi tok imot evangeliet og bestemte
oss for å døpe oss sammen. Vi ble døpt 27 april 1996.
Jeg håper at våre to sønner vokser sterke i troen, og at vi
som famileKan vokse sterkere sammen, alt takket være min søster.
Bl



__., _ .__ _;
ul
Stein Wildar
(Skien ward)
Pig' ?erhistórie
Jeg heter Stein Wildar, er født den 30.5.1943 av foreldre Bjarne Wildar (Børresen) og Edith
Wildar (Klingberg). Jeg er født i Halden og levde der til jeg var 40 àr. Jeg hadde familie der, men ble
skilt i 1983. Fra det ekteskapet har jeg to gutter, Thor Bjarne og Pål Åsmund, nå med familienavnet
Stadshaug. Jeg kom til Skien i 1986 og giftet med med Berit Borge, og har med henne to barn; Axel
og Andreas Borge Wildar. Berit hadde en datter fra 1. ekteskap: Anette Borge Wildar, som jeg har
oppdratt og hatt kjærlighet for som om hun var min egen datter.
Mine foreldre i Halden var ivrige medlemmer av Metodistkirken i Halden, og levde et aktivt
kristenliv innen kirkens organer såvel som i de politiske. Min far var bystyremedlem for Kristelig
Folkeparti i flere perioder.
Da jeg ?yttet til Skien hadde jeg ikke noe forhold til noen kirke, men jeg og min kone Berit
var enige om at den kristne tro var riktig, og vi ble derfor viet ved en enkel seremoni av en
prest i vårt private hjem.
Høsten 1986 ?kk jeg besøk av to misjonærer fra Jesu Kristi Kirke. De var to unge
amerikanske damer, som banket på vår dør. Forut for dette besøket hadde jeg søkt i lengere
tid for å finne svar på endel sentrale spørsmål. Det dreide seg om livet etter døden og det
evige liv. Hvordan kunne vi få evig liv ved å tro på Gud? or meg var evigheten uten
begynnelse og ende. Altså kunne evigheten ikke startes ved omvendelse - jeg mente at vi
alle måtte være en del av evigheten, men at vi kunne leve i forskjellige kvaliteter av
evigheten. Som sagt banket det en dag på vår dør og der stod våre unge venner og leverte
fra s,eg en brosjyre som tok opp akkurat dette temaet: "Hvor kommer vi fra - og hvor går vi
hen."
Jeg hadde regelmessig besøk av disse og andre misjonærer, og de hjalp meg ved sin
vennlighet og kjærlighet til a forstå det budskap kirken har til oss i våre dager. Jeg leste
Mormons bok pa bare noen uker. Det var som jeg hadde en uslokkelig tørst i meg. Jeg kunne
rett og slett ikke legge den fra meg. Allikevel tok det over ett år før jeg bestemte meg for dåp.
Jeg bodde mye pa hybel i Oslo i denne tiden, så kirken sørget for at to misjonærer besøkte
meg der også, slik at jeg ble fulgt opp hele tiden.
Dessverre kunne ikke min kone dele dette budskapet med meg, hun mente, og mener
fortsatt, at dette er ikke veien å gå. Det er min største sorg i livet at jeg ikke har kunnet være et
stort nok eksempel for henne til at hun har de samme sannheter som jeg.
Jeg kom endelig så langt at jeg måtte ta et standpunkt til dåp. Men før jeg gjorde det,
måtte jeg finne ut om jeg kjente noen som var medlemmer av kirken, og som fortsatt mente at
dette var Guds sanne kirke på jord. Jeg husket plutselig at jeg for 15 år siden hadde en venn i
Halden som var blitt mormon. Han bo de i Fredrikstad. Vårt siste møte var tilfeldig på gaten i
Oslo for 15 år siden, der han gledesstrålende fortalte meg at han var blitt mormon. Han ga et
kort vitnesbyrd den gangen, og jeg husker klart at jeg syntes han hadde sporet helt av. Jeg
hadde ikke hatt kontakt med ham i disse 15 årene. Min venn het Oddvar Forsberg, og jeg tok
endelig mot til meg og ringte ham. Samtalen forløp omtrent slik: “ Hallo Oddvar, det er tein
Wildar, husker du meg? - lang pause - Stein fra Halden? Ja." Deretter masse prat om gamle
dager. Så måtte jeg frem til mitt ærend: “Er du fortsatt medlem av Jesu Kristi Kirke?" Oddvar
svarte opprømt: “Selvfølgelig = mer enn noen sinne. Det er det mest fantastiske som har
hendt meg og min familie. Er du interessert?" Da jeg svarte bekreftende på det, utbrøt Oddvar
med sin kjente entusiasme: “Hvor er du -jeg kommer med engang". Slik gikk det til - Oddvar
oppsøkte meg dagen etter i Oslo, og vi gikk på et møte i Hekkveien samme kveld, der Eldste
Maxwell var på besøk. og holdt hovedtalen om emnet “kjenner du Jesus Kristus”. Nøyaktig
dette tema hadde Oddvar og jeg brukt mye tid på å diskutere før møtet, fordi jeg hadde klart
for meg hvem Gud var, men Jesus Kristus hadde ennå ikke fått den rette plassen.
Etter dette gikk alt veldig fort. Jeg ble døpt inn i kirken den 25.10.87. Oddvar Forsberg
utførte dåpen, Biskop Rolf Isaksen bekreftet den, og eldste Kevin fra Oslo 1. ga meg
velsignelsen. Dåpen foregikk etter hovedmøtet på stavskonferansen i Oslo. Det var en stor
dag i mitt liv. Jeg har ennå alle detaljer klart for meg.
Tiden etterpå har vært fylt med mange velsrgnelser og utfordringer. Fordi min kone ikke
har fulgt meg inn i kirken, har jeg vært nødt til å vise mye toleranse og avpasse mitt kirkeliv for
å ta del i hennes interesser. Dette har på mange måter gått imot mine prinsipper. Det er ikke
alltid lett, men det er en trøst at hensynet til familien og familiens totale velferd skal gå først.
_ Jeg bærer til slutt vitnesbyrd om at jeg har fått bekreftelse på at kirken er Guds sanne
kirke på jord, og at den ledes av utvalgte profeter og tillitsmenn i dag. En av de store
opplevelsene i dette er at både Oddvar og jeg er sikre på at vi har oppfylt et vennskap som
strekker seg tilbake til foruttilværelsen hos Vår Herre.
Amen.
Q 3



Min gionerhistorie
av Kjell Bjerkøe
Jeg er oppvokst i skyggen av statskirken. Mine foreldre var passive medlemmer og min bror og
jeg ble pliktskyldigst døpt der. Religion og den slags ble vanligvis aldri nevnt i mitt hjem. Etter-
som tiden gikk, kom jeg til å nære sterkere og sterkere motvilje mot statsreligionen. Dette ga
seg blant annet utslag i at jeg lenge nektet å la meg kon?rrnere.
Etter den amien verdenskrigs slutt studerte jeg et par år i USA. Der oppdaget jeg at
folk stort sett tok sin religion mer høytidelig erm vi nordboere gjør. Amerikaneme arbeidet i og
for sine respektive menigheter, og de så også ut til å like det. Jeg bodde i lengre tid hos en
katolsk farnilie, og alle familiens medlemmer var ivrige etter å få meg med til deres kirke. Mang
en romersk-katolsk messe overvar jeg sammen med disse prektige mennesker som virkelig
gikk inn for, og prøvde å etterleve, det de trodde på. Som tiden gikk, snek det seg nok adskil-
lig katolsk teologi inn i min passive lutherske tilstand. Til slutt visste jeg knapt nok selv hva jeg
holdt for sant og riktig. Katolikkenes tro på helgenenes forbønn appellerte til meg, da jeg
mente at mermesket som vesen betraktet var noe usselt og så tungt belastet med arvesynd, og
beheftet med så mange skrøpeligheter, at det var den rene blasfemi å henvende seg direkte til
Gud, skaperen og styreren av alt og alle. Ubevisst har jeg vel hele tiden trodd på eksistensen av
et guddommelig vesen som sto over oss alle, men jeg hadde aldri prøvd å gjøre meg opp noen
tanker om, eller forestille meg, hvordan universets regent så ut, for jeg hadde hørt at det måtte
man absolutt ikke gjøre, for det var å vanhellige Ham.
Tiden gikk og jeg giftet meg. Vi hadde vanlig kirkevielse. Min kone og jeg diskuterte i
ny og ne om religion. Vi gikk aldri i kirken, unntagen hver gang vi var innom for å døpe et av
våre barn.
I derme tilstand befant vi oss da to representanter for «mormon»-kirken oppsøkte oss
en añen. Jeg ville awise dem da jeg trodde at de var «Jehovas vitner». Men da jeg hørte at de
var amerikanere og «mormonere», ble jeg nysgjerrig og ville høre hva de egentlig trodde på.
Som gutt hadde jeg lest noen forferdelige røverhistorier om disse «mormonerne».
Punkt for punkt ?'emla disse unge menn evangeliet for oss, logisk, klart og selvfølgelig.
Vi strittet imot naturligvis - vi var ikke vant til å høre slikt. Vi leste og studerte alt vi kom over;
særlig var Joseph Smith vanskelig å godta. Så en dag ?kk vi et eksemplar av Morrnons Bok,
og langsomt, ettersom vi ?kk lest den, begynte det å dernre for oss at vi nå hadde funnet frem
til sannheten. Etter å ha lest professor Nibleys bok «Mormons Bok i nytt lys», skjønte jeg at
denne kirke virkelig var det den ga seg ut for å være. En sterk appell til meg var også den
kjensgjerning at kirken var totalt fri og uavhengig, og at presteskapet ikke ?kk noen betaling.
I alle år hadde jeg respektert den katolske kirke fordi jeg mente den var moderkirken; alle
andre ldrkesarn?mn, samrnenslutninger og sekter var jo bare utvekster og avarter av denne.
Men, da jeg fant ut at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i sin sammensetning, opp-
bygning og trosforkynnelse var av enda eldre dato enn pavekirken, at denne kirke var og er
selveste URKIRKEN, grunnlagt av Messias selv og gjenopprettet ved profeten Joseph Smith;
da ante det meg hva jeg hadde å gjøre. Med god hjelp begynte jeg å etterleve visdomsordet.
Jeg sluttet meg til kirken den 7. mai 1959.
Sist, men ikke minst, vil jeg gjeme få si at misjonærenes eksempel, at de virkelig levet
sin religion, var det som i første rekke ansporet meg til å undersøke evangeliet nærmere.
Morrnons Bok ga meg beviset - og vitnesbyrdet ble skjenket meg som lovet i Moroni 1014.
Jeg gjorde dette, og det takker jeg for i Jesu Kristi navn - Amen.



Moss 27. januar 1997
Min konvertitthistorie
av Sverre Rui, Moss ward
Min historie som konvertitt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Første gang jeg registrerte misjonærer fra Kirken var som liten gutt på ca. 5 år. Det kom
2 sortkledte menn inn på gårdsplassen der vi bodde. De spurte mor om noe, men jeg skjønte
ikke den gang hva de prøvde å si henne. Den andre gangen jeg så 2 menn med samme kledning
var i vårt hjem i l963.Da først forstod jeg at det var 2 misjonærer som hadde besøkt oss
for 27 år siden hjemme på gården på Sem i Vestfold. De hadde kontaktet min kone på dagen.
lun bad dem å komme tilbake på kvelden da jeg var hjemme. Det ble stilt de samme
spørsmålene fra vår side. Skal dere ikke ha kaffe? Nei, vi drikker ikke kaffe, vi
røker ikke, vi drikker ikke alkohol. Jeg synes det var noen raringer som ikke nydet av
livets goder.
De begynte å fortelle om sin tro. Jeg syntes de var hyggelige gutter. Så de fikk lov til
5 komme igjen. Den gang brukte de flannelstavler som de forklarte Herrens planut fra.
Da de kom til de 3 rikene våknet min interesse. De kom igjen flere ganger i uken. Min
kone serverte dem smørbrød og saft hver gang. Vi hygget oss sammen, det var alltid en
god ånd tilstede. Våre 2 barn gledet seg til at de skulle komme.
Første gang vi ble invitert til Kirken sa vi motstrebende ja. Vi trodde at det var en
forholdsvis stor forsamling. Ja, hva møtte vi i forsamlingslokalet. 2 ektepar uten barn
+ en gammel dame på 80 år. Misjonærene ledet møtet. Det var det forste møte vi hadde
med Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges medlemmer. Det som forundret meg var at
jeg syntes ikke det var så rart. Det virket som det skulle være slik, få mennesker
tilstede. Den gamle damen på 80 år som hette søster Evensen var til stor hjelp for meg.
Jeg kjørte henne hjem og fikk mange gamle Lys over Norge , som ga meg stor glede og
kunnskap om evangeliet.
Misjonærene fortsatte å undervise oss i lang tid. 2-3 ganger i uken.
Vi hadde bygd hus og jeg holdt på å støpe mur for gjerdet rundt tomten. De spurte om
jeg trengte hjelp og jeg takket ja. Det som var det spesielle var at etter nesten 2
dagers jobbing satte vi oss ned å spiste etter en slitsom dag. Jeg spurte: "Hva
skylder jeg dere for jobben". Ja, svarte de. Vi skal ikke ha noe betaling, men hvis du
vil lese 10 sider i Mormons bok så er det vår betaling. Etter dette begynte jeg for
alvor å studere evangeliet.
Hjemme i kjelleren hadde jeg laget et rom for plissering av skjørt. Der hadde jeg med
men Bibelen og andre skrifter. Hver ganv 'eg hadde lagt en form med plissèskjørt var
° 1f°J .-1Jf a
jeg borte på et bord å leste stri tsteder og grunnet på em. eg rydet meg over en
kunnskap som skriften ga meg. Det jeg hadde størst problem med å forstå var myndigheten
gjennom prestedømmet som var gitt til Kirkens mannlige medlemmer i nyere tid. Jeg
syntes statskirkepresten måtte ha den myndigheten ut fra sin utdannelse og den stilling
de var kallt til.
Jeg tenkte også at jeg var nødt til å undersøke de mange kirkesamfunn som var, for å få
en klar forstaelse at det misjonærene forkynte var sant. Jeg startet med Frikirken, og
âârâgäzntäirken ogtazsluttetnhgs Jehova? vidner. Alledprøvde a âortelle meg at
ir en var e a sum. e spesie e var at nar isse prøv e av all kraft å over-
bevise meg at det de hadde var sannheten, skjedde det noe. Jeg fikk et vidnesbyrd om at
detlde íorkynte ikke vàr Éiktig, men at det eldstene forkynte var riktig. Det var en god
gåpaâäiesâmiääegajzêgik?â äiâii a sta imot gange vanskelige ar, bade ekteskapsmessig og
omme inn pa er.
Det tok 2 år før jeg ble døpt. Jeg gikk ned i dåpens vann den 26. juli 1965 i Oslo.
Kirken hârdgått ígâmoverdi Mossízgor 34 år siden var det 6-8 + misjonærer tilstede på
møtene. ag i er et ca tilstede på nadverdsmøte.
Jeg tror at alle medlemmer som mener noe med sitt medlemskap blir forberedt. For min del
så hadde jeg flere konkrete opplevelser: Min bror, en kamerat og jeg var i skogen for å
røyke for første gang. Vi hadde laget piper av uthulede kastanjenøtter og et uthult rør
fra en plante. Med det samme jeg skulle tenne pa, kom det en klar stemme til meg som sa:
Du ma ikke innhalere tobakk for da greier du ikke a slutte igjen". Jeg har vært lydig
got denne stímmen. Jeg har aldri innhalert tobakksrøyk til tross for at jeg har røkt.
n annen opp evelse jeg har hatt. Jeg så en stige som gikk opp til himmelen og der så
jeg Faderen eller Kristus som stod øverst på stigen og så ned på meg. Det vår mange
trinn jeg skulle ga i livet. Jeg har også hatt 2 andre opplevelser som jeg ikke glemmer.
Jeg kan bære vidnesbyrd om at Herren har en hånd med i alle ting hvis vi lar han få lov.
Til trosâ fogzmin ufullkommenhet så har Herren velsignet meg storlig. Mitt medlemskap
äZ:§å:tmi:rfam_Éresiden3somdíen enestâ É famiäien :om var medlembav K1Eken.1I dag
V _ 1 i av me emmer me arn, arne arn og sviger arn. n ve signet
Ékning som jeg er takknemlig for. Jeg bærer vidnesbyrd om evangeliets sannhet i Jesu
risti navn. Amen.



wr 7 im'
Mina Alsidie Jensen Mørk, født 18 oktober 1885
Mina Alsidie Jensen Mørks konvertitthistorie skrevet av Feamley Mørk, med personlig hukommelse,
med tanker og ord fra Mina Mørk overført til Feamley, hennes eldste sønn i dag.
Mor leste ofte i Lære og Pakter. Spesielt 150: 18: "Hvilket som helst intelligent prinsipp vi tilegner oss i
dette liv, vil være med oss i oppstandelsen." - Fra barnsben av lærte mor meget om nestekjærlighet. Det
kom automatisk fordi familiemiljø var grobunn for det.
Allerede som barn var prvelsene store. Mor var 12 år gammel og den nest eldste av seks søsken, fem
søstre og en bror, da deres mor døde. Den eldste søsteren tok seg huspost kort tid etter morens død, og
mor fulgte med sine fire søsken til fattighuset som det het den gang. Mor forteller: “Halvor vår yngste
bror var to år gammel og savnet mor. Han gråt ofte dag og natt. Behandlingen av gutten på fattighuset
var grusom, og jeg gråt hjelpeløs sammen med ham. Så en natt da jeg lå våken og Halvor gråt, så jeg
plutselig en hvit skikkelse komme inn i rommet og bort til Halvors seng. Den ble borte i sengen. Om det
var mor eller en skytsengel vet jeg ikke, men Halvor ble helt rolig etter dette besøket." Hennes bamdoms
erfaringer fulgte henne gjennom hele livet.
Mor forteller videre: "Jeg ble gift 18 år gammel og ble etter ?ere flyttinger boende i Herslebsgate 34 i
Oslo på et rom og kjøkken. Med tiden ?kk jeg 16 seksten bam. to var dødfødte og et døde to måneder
gammelt. Dette bamet måtte jeg dra på en kjelke til gravlunden en kald vinterkveld, og mitt blikk var
vendt mot himmelen med tanken: “Var det en levende Gud som så dette ville han sikkert hjelpe meg i
denne sorgens tilstand, alene som jeg var, fordi min mann lå på sykehus med blærebetennelse." Senere
døde to gutter 8 år og 13 år gamle. Så i alt ?kk jeg lov til å oppleve at elleve av bama ble voksne. Dette
bragte meg både nød og glede, sorg og skuffelse."
1963 fremmer mor sitt vitnesbyrd: "Da jeg hørte om kirken i året 1907, var det som om jeg kjente alt
sammen fra før. I fire uker undersøkte jeg evangeliet før jeg ble døpt. Hele tiden harjeg hatt et sterkt
vitnesbyrd om evangeliets sannhet; og den utvikling vi får innenfor kirken er meget stor. Man må leve
evangeliet for å kunne erfare den lykke man kan oppnå."- Mor var fra første dag hun ble døpt et trofast
medlem av kirkens evangelium. Hun pyntet bama fra liten til stor hver søndag, og sendte oss til
søndagsskolen i Osterhaugsgt. 27. Denne prosess ble det snakket om av naboer, fordi de kunne ikke
forstå at mor kunne holde bama så rene. De skulle bare visst den ståhei hun hadde med å bade bama
inntil en viss alder på fredager eller lørdager i en trestamp på kjøkkenet. Far ble også døpt i Kirken, men
etter det jeg husker var han ikke aktiv. Det han gjorde var å bli med bama på juletrefest da de var små.
Han satte seg på galleriet og holt øye med barna derfra. Far hadde en svakhet for det sterke, og dette
gjorde at mor stort sett sto alene for oppdragelsen, noe hun gjorde med stor dyktighet. Hver kveld samlet
hun store og små, også far. Så bøyde vi våre knær og mor oppsendte bønnen med den største
verdighet.
Etterhvert som barna kom i tenåringsalder falt de fra kirken. Det var ingen av barna som fulgte sin mor i
voksen alder. Hun kom til kirken alene, ble sittende alene på benken, gikk alene hjem til sitt - ingen av
barne fulgte henne. Jeg Feamley bærer på dårlig samvittighet fordi jeg ikke var trofast mot mor å
hennes evangelium. Jeg forsto ikke hvor stor hennes åndelige intelligens var, førjeg kom tilbake aktiv i
kirken i en alder av 42 år. Det angrer jeg ikke på. Var mor moden for velsignelser? Ja, tre av barna kom
tilbake til kirken. Sølvi i1944, Walteri 1948 og Feamley i 1954. Fem av barna er fremdeles inaktive. Mor
sa om sin patriarkalske velsignelse at alle hennes bam ville komme tilbake til kirken før hun døde - der
tok hun feil. Mor døde 9. mars 1969 - trofast med sine tre aktive bam. Disse har vokst til en stor ?okk i
kirken. Mors karisma har ingen av barna arvet, men det hun ønsket var å samle bama og hele sin familie
í denne verden elleri den tilkommende verden. Gud vil gi tillatelse til hennes ønske!
Fearnley Mørk, Oslo 2. Ward
gla



I
I
I
I
I
I
I
I
I
I
I
I
I
I
I
I
I
I
I
I J?
!
Min pionerhistorie - Liv H. Strøm, f. Skyer 11. des. 1936
Jeg sier med Nephi, jeg er født av gode foreldre. Jeg vokste opp i et gudfryktig
hjem, ja hele slekten var troende. Mine foreldre hørte til Statskirken, og andre var
medlemmeri Frelsesarmeen og Pinsebevegelsen.
Min kusine, hun var 4 år yngre, og jeg vokste opp sammen. Hun var veldig
aktiv i Frelsesarmeen da hennes foreldre høne til der. Jeg var ofte med henne dit.
Jeg gikk i søndagsskolen, og var “Solstråle” som det het, altså småspeider. Jeg
elsket å høre fortellingene om Jesus og hele hans livshistorie. Det hadde min
mamma tidligere lært meg, og der fikk jeg også se det i bilder.
Etterhvert som min kusine og jeg vokste opp, vokste vi mer fra hverandre. Hun
ble mer og mer aktiv, spilte horn i hornmusikken, var leder i speideren, og hun gikk
frem til “botsbenken", det ble alteret kalt. Der knelte hun ned og ba som et bevis på
at hun var en personlig kristen. Jeg ville også gjerne bekjenne meg som kristen,
men da jeg spurte om deres lære om Guddommen var den så diffus.
Jeg visste at min himmelske Fader var en virkelig person, og at Jesus Kristus
var hans sønn, altså en annen person. Dette var så virkelig for meg, at da de ikke
kunne bekrefte for meg at det var slik, kunne jeg ikke slutte meg til dem. Resultatet
ble at jeg gikk mine egne veier. Jeg hadde min tro, men levde i “verden" som det
ble kalt.
Da jeg var 21 år gammel, kom min søster en dag og fortalte meg at hun hadde
hatt besøk av to unge menn. De kom fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige,
såkalte mormonene. Jeg hadde aldri hørt om dette før, så jeg var ikke interessert.
Jeg tenkte at det var vel bare en ny variant av diffuse meninger. Min søster og jeg
bodde i samme hus, og hun ga seg ikke. Hun sa at det de unge mennene sa var
veldig interessant, og de kom med mye nytt. Jeg var tilfeldigvis hjemme neste gang
de kom, så jeg gikk for â høre på dem. De var to meget sympatiske unge menn
(som alltid). Jeg fikk et godt inntrykk, og det føltes godt, men jeg kan huske at jeg
tenkte: “ Dere har ingenting å gi meg". Men det hadde de. Jeg ba dem fortelle
meg om Guddommen, og det gjorde de. De kunne bekrefte for meg at Gud vår
himmelske Fader har et legeme av kjøtt og ben. At Jesus Kristus har et legeme av
kjøtt og ben., og at Den Hellige Ånd har et åndelig legeme. Dermed aksepterte jeg
hele evangeliet. Jeg visste fra den stund at dette er sannheten. Jeg visste at de var
sendt fra Gud til meg. Jeg visste at mitt vitnesbyrd, som jeg nok hadde med meg fra
foruttilværelsen, var sant, og jeg fikk en utrolig sterk bekreftelse på det.
Etter den dagen var jeg med. I Porsgrunn, der jeg bodde, fantes det kun to
aktive medlemmer, det var to søstre. Eldstene måtte gjøre alt på våre møter. De
sang, talte, forrettet nadverden, ja de holdt oss i live. Det var vidunderlige møter,
med sterke åndelige opplevelser. Jeg var endelig hjemme. Dette hendte om
sommeren, og i januar 1959 ble jeg døpt som medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste
dagers Hellige i Porsgrunn gren, Telemark, Norge.
Jeg har fått se mange i min familie bli trofaste medlemmer av kirken, og har
fått ta del av dens frelsende og evige sannheter.
Herren har i sannhet vært god mot meg og mine, og er det fortsatt når jeg
skriver dette i oktober 1996.
Liv H Strøm, Heistadtangen 30 A, N- 3940 HEISTAD



1~« '77
Min konvertitthistorie
Mitt navn er Trygg Harald Halstensen. Da jeg var den første i min familie som ble
medlem av JKK av SDH, er det meg selv denne historie handler om.
ljanuar 1986, da jeg bodde på Lillehammer, hadde jeg en en merkelig drøm. l denne
drømmen befant jeg meg på en bro sammen med to jenter. Deni ene av dem sa til meg
"Du må bli døpt først” Dette sa hun p.g.a. et ønske som hun forsto at jeg hadde. Jeg
kunne ikke glemme denne drømmen.
Høsten 1986 begynte jeg på B.l i Oslo. Jeg oppsøkte i denne perioden noen
menigheter. Jeg prøvde ikke å finne den sanne kirke, men jeg hadde et ønske om å
finne ut hvor Gud var. Helt fra jeg var barn kan jeg huske denne følelsen av at "noe
utenfor meg selv (Gud)" var nærværende i spesielle situasjoner i mitt liv.
Slik gikk tiden til det ble jaanuar 1987, ganske nøyaktig 1 år etter den før omtalte
drømmen. Det føllgende er utdrag av det jeg noen år senere skrev i dagboken min om
denne hendelse:
"l januar 1987, det var sent på kvelden, åpenbarte Gud til meg at Jesu Kristi Kirke av
Siste Dagers Hellige var hans og den eneste sanne kirke på jorden. Det var som om
hele mitt legeme ble fylt med lys og sannhet. Da jeg hadde hatt denne opplevelse som
gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, kunne jeg aldri mer og kan aldri i evighet nekte
for at kirken var og er sann".
Jeg hadde aldri vært i noen kirke tilhørende JKK av SDH, jeg hadde aldri lest i
Mormons Bok, ja, jeg hadde ikke en gang sett den. Heller ikke hadde jeg snakket med
noen misjonærer. Og jeg hadde heller ikke spurt Gud om JKK av SDH var den sanne
kirke. Men Gud kjenner alles hjerter visste fullkomment hva jeg trengte til i mitt liv.
Dagen etter ba jeg et medlem av kirker, om å sende misjonærer til meg. Etter en del
hindringer kom de til meg den 31. Januar 1987. Da jeg åpnet døren, sto det tre unge
kvinner utenfor. De sa de var søstermisjonærer (jentene på broen i min drøm?l) og
hadde fått beskjed om å beske meg.
Da jeg så dem stå der var det som om de var noen jeg hadde tatt farvel med for lenge
lenge siden og som var kommet tilbake. Jeg følte jeg kjente dem fra første stund. De
hadde hatt lignende følelser, fortalte de meg etterpå.
De startet så med å gi meg de 6 diskusjonene. Jeg visste jo at evangeliet var sant før
de kom, men vi gikk likevel gjennom alle diskusjonene. Jeg følte, etterhvert som jeg
fikk kunnskap, at jeg (min ånd'?) "kjente igjen" mange av evangeliets prinsipper.
Jeg visste med en gang at jeg måtte døpe meg. Det var ingen veg utenom. Jeg hadde
jo allerede et vitnesbyrd. Reaksjoner fra familie og venner var stort sett bra. De overlot
stort sett til meg å ta mine valg når det gjaldt dåp osv. 19. mars 1988 var dagen jeg
kunne gå ned i dåpens vann. En stor dag.
Fra denne første tiden etter dåpen huskerjeg en del medlemmer som ga meg
oppmerksomhet. Jeg er takknemlig for disse medlemmene. De betydde mye for meg.
Etter som tiden har gått har mitt vitnesbyrd fortsatt å vokse.
Jeg er så takknemlig for alle velsignelsene som Gud har latt komme til meg i mitt liv.
Jeg vet også at Han vil fortsette å velsigne meg og alle som velger å gå på vegen til
evig liv
Trygg Halstensen, Oslo 2. ward
2%



3.. ~ _
VI GLEMTE MORMONS BOK ...... ..
MEN VÅR HIMMELSKE FADER GLEMTE IKKE OSS!
Min hustru og jeg ble fødti Nederland i 1940 og vokste opp under Den 2. verdenskrig,
som var en meget vanskelig periode. Vi ble begge to oppdratt i en religiøs familie. Catharina
utdannet seg som barnepedagog/førskoIelærer og jeg ble fysioterapeut. Vi giftet oss i 1963
og vel to år etterpå hadde vi to barn. Vi gikk nesten hver søndag i den Nederlandske
reformerte kirke og våre barn ble dpt der noen uker etter fødselen, selv om vi ikke var helt
sikre på betydningen og nødvendigheten av denne formen for dåp. Akkurat i denne perioden
hadde vi noen samtaler med mennesker fra andre kirkesamfunn som besøkte oss. Men de
klarte ikke å overbevise oss om at deres religion skulle være mer korrekt enn vår egen. Vi
hadde tidligere hørt grammofonopptak av Tabernakelkoret, men visste ellers ingenting om
Mormonkirken. bortsett fra at min hustrus meget religiøse bestemor hadde advart henne i
yngre alder om å Hasse seg for dette ”farlige” kirkesamfunnet.
Etter en sø nad - kombinert med ferie - i Norge i 1966, bestemte vi oss for å flytte til
dette vakre landet året etter. Vi skulle være der i minst tre år. Mens vi holdt på Pakke våre
saker i vårt hjem mai 1967, ringte to unge menn på vår ringeklokke. De viste oss en bok om
religion som de pâstod var meget interessant, og som vi burde lese. Fordi vi skulle flytte til
Norge like etterpå hadde vi ikke tid til å be dem komme inn, men vi kjøpte boken, som var
Mormons bok. Den havnet i en pappeske å"loftet hos mine foreldre, sammen med en del
andre saker som vi ikke kunne ta med oss. Vi glemte rett og slett Mormons Bok. Fem mâneder
senere i vårt nye hjemland, ble min hustru midt på dagen igjen besøkt av misjonærene som
ringte på. Hun ba dem komme tilbake om kvelden, når jeg også skulle være hjemme. De kom
og viste oss “det første syn” på slides. Det gjorde et meget sterkt inntrykk på oss. De skaffet
oss også en nederlandsk utgave av Mormons Bok fra København. Siden min hustru var
gravid med vårt tredje barn og ikke akkurat i toppform, samtidig som hun mer og mer kom til å
tenke på hennes bestemors advarsel, ba vi misjonærene etter ca. åtte besøk om ikke å
komme igjen. Mormons bok nr. 2 leste vi heller ikke. Den ble stående i bokhyllen. Vårt tredje
barn, en pike. ble født i april 1968.
Like etterpå kom mine foreldre fra Nederland for å besøke oss, og jeg spurte min far
angående Mormonkirken. Det eneste han kunne fortelle oss var at de hadde drevet med
flerkoneri. I slutten av 1968 flyttet vi til en annen del av byen. Men i september 1969 var det
igjen to hyggelige unge menn som ringte på hos oss. Stående i døråpningen, stilte de oss et
spørsmål som vi syntes var meget tankevekkende: "Tror dere at en profesjonell utdannelse i
religion - f.eks. på et universitet - er nok for et menneske til å kunne handle på vegne av Gud
eller Jesus Kristus?" Vi mente dette var et dyptgående spørsmål og ba dem komme inn. Da
fortalte de at de var misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Da ers Hellige. Vi forstod snart at
prinsippet om myndighet fra Gud er meget viktig. Vi begynte å gâ i kirken, og følte oss hjemme
der med det samme.
Den 21. mars 1970 ble vi døpt og fra starten av ble vi kalt til forskjellige oppgaver. Våre
barn fikk sine velsignelser og i august 1971 reiste vi til tempelet i Sveits, hvor vi ble beseglet
til hverandre som en evig familie. Vi flyttet ikke tilbake til Nederland, men fant oss godt til rette i
Norge.
Ytterlige to gutter ble født i vår familie i 1972 og 1976. Vårt medlemskap i kirken har blitt til
stor velsignelse for oss. Vår eldste datter giftet seg 1985 i London tempel, med en tidligere
norsk misjonær. Våre neste tre barn var p misjon i henholdsvis daværende Vest-Tyskland,
Norge og England. Vår yngste sønn er for tiden på misjon i England.
Vi er så takknemlige for at alle våre fem barn er aktive medlemmer av kirken. Vi er så stolt
av dem. Tiden i kirken har vært en rik tid for vår familie, og vi er så glade for at vår himmelske
Sage; sendte misjonærene til oss tre ganger, inntil vi var rede til ta imot dette fantastiske
u s apet.
Siden den 11. mars 1996 har vi vært misjonærer i Stockholm tempel. Vi har et sterkt
vitnesbyrd om at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har den myndighet, gitt av Jesus
Kristus selv, som er absolutt nødvendig for alle handlinger som mennesker utfører i Guds eller
i hans Sønns navn. Og at denne myndighet som ble gitt til profeten Joseph Smith, har gått
videre via hans etterfølgere til Gordon B. Hinkley, var nåværende profet på jorden. Med
denne samme myndighet utfører vi vårt arbeide i tempelet, og hjelper på denne måten å
bringe mange av Guds barn tilbake til deres himmelske hjem. Vi elsker dette arbeid og vi vet
at Gud lever og at kirken er Guds rike her på jorden.
Ja, vi glemte Mormons men Vår himmelske Fader glemte ikke oss!
Catharina M. og Dirk Top, Stockholm tempel, Västrehaninge, Sverige.
I .loi
I l



MlN KONVERTERING
Jeg er født 17 januar 1929 i Hof i Solr, og vokste opp der. Under 2. verdenskrig var
jeg i ungdomsårene. På den tiden var det lite å ta seg til for oss ungdommer. Det ble
derfor til at vi ofte vanket på religiøse møter. De møtene ga ikke meg hva jeg var ute
etter. Derfor gikkjeg der bare for å ha noe å gjøre. I barndomshjemmet var bare min
bestefar personlig kristen. Far og mor trodde tilsynelatende ikke på noe.
Gjennom ungdomstiden og opp til voksen alder, var jeg opptatt av hva som var riktig og
galt når det gjaldt religion. Det var så mange forskjellige kirkesamfunn, og alle stred
mot alle. Midt oppe i dette tenkte jeg mange ganger: Er kristendommen riktig?
Eksisterer Gud og Kristus? Hva er galt? Noe må være galt!
l 1956 ble jeg gift med Karin Granli og vi bodde i Oslo. En februardag 1960 banket 2
misjonærer på døren vår. Karin var hjemme og selv var jeg på kontoret. De gjorde
avtale om å komme igjen. Da jeg kom hjem fra kontoret, fortalte Karin at hun hadde hatt
besøk av 2 mormonmisjonærer. Disse var det klart noe spesielt ved. De hadde med
seg en ånd som de overførte gjennom Karin til meg, Jeg følte det ville være galt å
awise dem før vi hadde hørt budskapet deres. På grunn av forskjellige omstendigheter
var det først i mai jeg kunne møte misjonærene. Disse var eldste Broberg (senere
misjonspresident) og eldste Bain. Budskapet (den første diskusjon) var om Joseph
Smith og hans frste syn. Dette gjorde et meget sterkt inntrykk pà meg. Dette første
synet klargjorde følgende for meg: 1. Gud og Kristus eksisterer virkelig. 2. De
eksisterende kirkesamfunn var alle på aweie.
Ved siden av dette fantastiske budskapet, varjeg meget imponert over hva disse 2
unge menn kunne svare på. Jeg forsto at dette budskapet var sant. Jeg leste traktater
jeg fikk og sammenholdt disse med bibelen. De neste fem diskusjonene ble
gjennomført pà ca. 2 uker. Den 24. mai hadde jeg den siste. Da utfordret eldste
Broberg oss til å bli døpt 2 uker senere. Dette satte jeg meg imot fordi jeg hadde
problemer med visdomsordet, og trengte mer tid til à se om jeg klarte å etterleve dette.
Vitnesbyrdet hadde jeg, men jeg følte at dette var et meget alvorlig skritt for meg, og at
jeg måtte ha tid til à teste meg selv, slik at jeg var sikker på å kunne holde
visdomsordet og derigjennom kunne være trofast. Hvis jeg hadde “sprukket" etter at
jeg var døpt, ville det oppstå en frustrasjon jeg som ny konvertitt ikke ville klare å bære.
Eldste Broberg gikk med på dette, og vi bestemte senere at vi skulle døpes den 12.
juni, hvilket også skjedde.
Reaksjonene fra venner og familie var som ventet. Alle var skeptiske. Noen trodde vi
hadde blitt gale, andre var skamfulle over oss. De fleste snudde ryggen til oss det
første halvàret. Det som reddet oss, var at misjonærene hadde tatt oss med til kirken
og presentert oss for mange medlemmer. Medlemmene var vennlige mot oss, og vi
følte oss alltid velkomne.
Venner utenfor kirken og familie kom tilbake en for en. De oppdaget at dette var noe
som betydde noe for oss, og at vi fremdeles var 'normale' mennesker. I dag er det
ingen av våre gamle venner som er imot oss, men de har heller ingen interesse av å
høre om Kirken.
Jeg er meget takknemlig overfor eldste Broberg som bragte evangeliet inn i vårt hjem.
Jeg takker min Himmelske Fader for hva han har vært for meg gjennom 36 àr. Videre
en takk til alle de medlemmer som aksepterte meg både som bror og senere leder i
forskjellige posisjoner i Kirken.
Må Herren velsigne oss alle sammen.
Med takknemlig hilsen Osvald Bjareng, Oslo 2. Ward.
ie



Mitt møte med Kirken
Vi var "to nyutsprungne russ som møttes i 20 grader pluss" i 1948 som det heter i
"Rødt, hvitt og blått". Det vil si jeg møtte min store kjærlighet utenfor
Studentersamfundet i Trondheim. Vi gikk inn og danset hele kvelden. vi svermet i
Høgskoleparken. Han fulgte meg til porten hjemme. Vi avtalte å møtes senere.
Vi var ofte samen, men om søndagene da jeg hadde best tid, var han alltid opptatt.
Snart reiste han til Oslo. Da han kom hjem på juleferie, mttes vi igjen. Jeg spurte
hvorfor han var så opptatt om søndagene. Han svarte at jeg gjerne kunne bli med ham.
Han tok meg med til et losjelokale i Ila. Som barn hadde jeg vært med i barnelosjen, så
det føltes ikke helt fremmed for meg. Men det var ikke losjemte vi var komet til.
Alt var nytt for meg. Jeg forsto ikke så mye av det som foregikk, men de som var der,
kom alle og tok meg i hånden. Jeg følte meg riktig vel til rette, ja, så vel at jeg litt
senere tok min beste venninne med meg dit til en juletrefest. Til min sorg sa hun da vi
gikk derfra at hun aldri ville blande seg med "slike" mennesker. Heller ikke mine
foreldre ville ha noen befatning med "mormonerne", selv om de ikke hadde noe imot at
jeg fortsatte å være sammen med min kommende mann.
Jeg ville imidlertid vite hva religionen gikk utpå. For å få en nøytral orientering uten
påvirkning av min forelskelse, ba jeg to misjonærer presentere misjonærleksjonene for
meg. Eldste Timothy var den som førte ordet. Alt han fortalte, var så klart og forståelig.
Da jeg kom til mine foreldre, ville de ikke høre på noe av det jeg hadde lært, men holdt
seg til sin barnelærdom. Det ble en vakling mellom to synspunkter. Nårjeg var sammen
med mine kjære foreldre, virket det som det var bestå beholde deres tro. Men så snart
jeg kom til min kjæreste og hans trosfeller, var jeg overbevist om a ha funnet
sannheten.
Jeg var også overbevist om at jeg hadde funnet han jeg ville dele livet og evigheten
med, så vi ble enige om å gifte oss i 1952. Til bryllupet kom hele Trondheim gren - og
etter en del om og men også vennene til mine foreldre.
Lenge ble jeg dratt mellom den ene og den andre part. Til slutt måtte jeg gjøre et valg.
Jeg leste og ba og deltok på Kirkens møter. Kirken hadde ikke eget møtelokale og slett
ingen døpefont, Takket være imøtekommenhet fra Dampbadet, fikk misjonærene
disponere et lite basseng der. Daværende misjonspresident Axel J. Andresen kom til
Trondheim, og jeg ble spurt om jeg ville la meg døpe samtidig med fem andre.
Jeg har aldri angret. Mine foreldre ble ikke medlemmer, men min mor ble flere ganger
med til møter og sammenkomster i Kirken. Da London tempel ble innviet, ble jeg
beseglet til min kjære mann. Vi var så vidt jeg vet, det aller første ekteparet som ble
beseglet i London tempel. Vår sønn som var 2 år, ble beseglet til oss. Vår datter er født
i pakten.
Bjørg Turid Hernes, Oslo 2. ward
3 l
! I



Eilert Jørgensen
Pl0l`l&l'hlSt0l'ie deS. 1996
Jeg er født i 1916 av gode foreldre. Vi var ni søsken som vokste opp på et lite gårdsbruk
i Hadsel i Vesterålen. Vår far døde da jeg som den midterste i barneflokken, var ti år
gammel. Jeg husker at far tok oss med i kirken på søndager og at han leste
juleevangeliet for oss på julalten.Ut over det var det ikke mye vi lærte om Gud hjemme.
Men fra kristendomsunden/isningen på skole og søndagsskole fikk vi da med oss noe.
Det fantes ikke sekter eller frikirker der vi bodde,
Etter militærtjeneste flytter jeg til en slektning i Molde og ble der i to år I denne perioden
traff jeg min kone. Hun hadde vokst opp i noenlunne samme kår som jeg, så vi ble snart
enige om at det var godt å gå i kirken på søndager.
Vi giftet oss og fikk fem nydelige barn, tre gutter og to jenter. l. 1961 ble det til at vi flyttet
til Skien der jeg hadde jobb i en avis.
Vår eldste sønn, Einar var da 15-16 år og ville reise til sjøs som jeg tidligere hadde
gjort.Dette skulle vise seg å få store konsekvenser for oss alle. Etter den sister turen kom
han ikke hjem, men ble der ute i Stillehavet. Alle foreldre kan vel forestille seg hvordan
vi hadde det.
I denne situasjonen var vi da misjonaerene først banket på vår dør..Vi hadde så mange
tanker. Ville vi noen gang få se ham igjen ? Vi hadde aldri hørt om mormonkirken og var
noe skeptiske til å begynne med. Men misjonærene var så gode å snakke med. Det var
som de hadde svar på alle de spørsmålene vi strevde med. Og spørsmålene var mange,
så disse guttene ble snart våre faste gjester. Det gikk ikke lenge dør Gunvor fikk en sterk
følelse av at dette var sant. Det var så logisk og det stemte med tanker hun hadde hatt
om hvordan ting forholdt seg. Men det var et men. Jeg burde også være med henne og
bli døpt. Jeg hadde da gått med henne på møtene og likte det jeg hørte, men jeg syntes
ikke jeg var ferdig til å ta et så alvorlig skritt.
En kveld gikk vi en tur. Det var satt dåpsdato for Gunvor og vi snakket om hvordan det
skulle bli å skille lag i dette viktige spørsmålet. Etter å ha oven/eiet tingene, sa jeg: -
Gunvor, jeg skjønner at dette er blitt viktig for deg og jeg mener at du må gjøre det nâ, så
kommer jeg kanskje etter snart. Hun ble så glad at jeg fikk en god klem. Men hun ville
først rådføre seg med vår gamle prost, som hun også kjente privat. Jeg kjente også
mannen fra arbeid i Kameratklubben, så jeg ble med til samtalen. Vi diskuterte saken,
alle tre. Det dreiet seg særlig om nadverden. Samtalen endte med denne uttalelsen fra
prosten: “Er det så at deres samvittighet sier det, så mener jeg dere bør gjøre det.”
Gunvor ble enda mer glad, og så ble det dåp for henne.
Det skulle gå fire-fem år før jeg bestemte meg . Jeg fulgte Gunvor til kirken og var vel
nesten som et medlem. Men jeg betalte ikke tiende. Jeg er ikke sikker på om det var det
som holdt meg igjen.Jeg hadde begynt med to tomme hender , og å begynne å betale
en ekstra skatt, gjorde meg betenkt. Mesteparten av mitt voksne liv hadde jeg arbeidet
gratis som lokalpolitiker og levd nøkternt og fattigslig.
Så en søndag i kirken spurte en god venn: “Du Eilert, du har vel egentlig et vidnesbyrd
om kirken?”
Noen enestående misjonærer som arbeidet her på denne tiden, hjalp meg å se at det
var så, og jeg ble døpt.
Tiendebetaling ble aldri noe problem, og jeg er takknemlig for det. Det meste av tiden
etter dåpen har jeg arbeidet som leder eller rådgiver i Kirken, og Herren har øst av
Himmelens sluser over meg. Mitt vidnesbyrd har vokst hele tiden.
Nå er jeg gammel og skal snart legge ned vandringsstaven. Jeg ber til Gud at mange må
få oppleve det samme som jeg.
3%
la. .- -_-4--|
I
l
|
|



Jeg heter Johan Ludvig Hallen Ulstrup, og ble døpt l Jesu Kristi kirke av siste dagers hellige den 25.
mai 1968.
Den gangen utgav Den norske misjon et blad som het The Gospel Net. Efter dåpen ble jeg bedt om á
fortelle om hva som gjorde størst inntrykk på meg l møtet med misjonærene. Den 26. juli 1968 hadde
jeg et innlegg som jeg regner som mitt første vitnesbyrd.
Nårjeg leser det idag, blirjeg påny glad, og hàper at du også kan finne oppmuntring og få lyst til
fremgang.
"Jeg tror pà Gud og jeg tror på Kristus" - var det første jeg sa til misjonærene da de kom til meg. Det
var ikke nødvendig med mer enn tro - trodde jeg, og tilføyet: "Hva vil dere meg ?" Jeg hadde studert
både i bøker og i livet, og følte meg trygg l min egen ovefoevisning, Ja, så trygg at jeg var i ferd med á
isolere meg i mitt hovmot.
Det første jeg la merke til hos misjoneerene var at de lyttet til hva jeg hadde â si, og at de appellerte til
min ærlighet. Jeg følte at de tok meg pà alvor. At de respekterte meg. Jeg hadde ikke noe à frykte,
fordi de lot min egen ånd være fri.
Jeg oppdaget også snart at de brukte hodet. ikke for à hevde sitt eget, men for à hjelpe frem
sannheten. Til min forundring innrømmet de meg rett når jeg hadde det, og erkjente sin uvitenhet når
de selv ingenting visste.
Mitt hovmot begynte â vakle. Vi ble venner, og fr jeg visste ordet av det var undervisningen i full
gang.
Jeg må tilstå at jeg ikke husker så meget av hva som ble sagt. Men desto sterkere husker jeg detaljer i
et øyekast, i en stemmeklang, hendenes bevegelser eller stillheten i rommet. Jeg kan ikke engang
huske rekkefølgen av leksjonene. En virvel av tanker og følelser for henover meg, men samtidig
begynte også en overbevisningens and à bemektige seg meg.
Undervisningen var lagt pedagogisk riktig opp. Undervisningsmaterialet var rikholdig. Alt var nøye
gjennomtenkt. Men da jeg lærte om myndigheten direkte fra Gud, forsto jeg hva som hadde gjort mest
inntrykk pà meg.
Det var dette at tro og gjerning hos misjonaerene var ett og det samme. At liv og lære var ett. Kort
sagt, deres personlige vitnesbyrd ble for meg et levende verk fra Gud.
Jeg ?kk lyst til à leve det selv.
Jeg ?kk en utfordring. Min egen tro ble satt pá prøve. Det ble plutselig ikke lenger nok á tro, jeg skulle
også leve Guds ord. Dersom jeg elsket ham - som jeg pástod at jeg gjorde - de måtte jeg jo gjøre
noe for Ham. Ja, jeg måtte gjøre det jeg mest av alt vegret meg mot. Jeg måtte be Gud om veiledning i
et spørsmål som jeg helst ville unngå. Var det nødvendig for meg à la meg døpe 7 Gud lot meg da, for
mitt indre øye, se at misjonærene døpte meg. Dette bildet gav meg stor glede. Hvordan kunne jeg da
nekte è gå ned i ydmykhetens dyp og bli døpt 7
Tiden sammen med misjonærene har vært den beste åndelige undervisning jeg har fatt. Den gav meg
hva mitt hjerte dypest lengtet efter. Var det kanskje dette som gjorde størst inntrykk pà meg: At de
hadde fullmakt fra Gud til á vekke meg til et nytt liv.
Jeg ber i Jesu Kristi navn at vi må bevare og styrke våre vitnesbyrd inntil enden."
Gjennom snart 30 àri kirken har mitt vitnesbyrd om det gjennopprettede evangelium blitt beriket, og.
kan fortelles i mange forskjellige versjoner. Men mitt første i The Gospel Net, synes jeg inneholder det
jeg fremdeles tilstreber: enkel oppriktighet.
33
I i



Inger Marie Mikkelsen, f. Sandberg
Født: 23. februar 1939
Sted: Nordstrandshøgda, Østre Aker, nå Oslo.
Jeg vokste opp under ytterst beskjedne kår med to yngre
brødre. Vi bodde på 1 rom og kjøkken - med vannspring på
gangen og utedo. Men jeg hadde arbeidssomme og ærlige foreldre
som lærte oss forskjell på ditt og mitt, og at det var en
hederssak å yte full innsats i det man gjorde. Vi fikk også
tidlig lære oss nøysomhet og å klare oss med langt mindre enn
våre jevnaldrende. Dette er egenskaper som jeg først i voksen
alder har lært à verdsette. Jeg ser i ettertid at dette har
gjort oss tre søsken til sterke og sindige mennesker. Det ga
oss også en god porsjon ydmykhet, en egenskap som i mitt
tilfelle gjorde meg mottakelig for misjonærenes budskap da jeg
hørte det i 1966. Jeg hadde som barn alltid "kontakt" med Gud,
en konkret person som jeg hadde lange enetaler med. Men da jeg
kom på skolen og lærte at han slett ikke var noen person, men
en allestedsnærværende ånd, ble det for komplisert. Da
misjonærene kom til meg i 1966, var jeg gift og hadde 2 barn,
og jeg hadde gitt opp å forstå en Gud som "tillot alt det
vonde som skjedde i verden".
Men da jeg med eldste Kenneth Pedersens og eldste Svein-
Ove Andersens hjelp oppdaget at den Gud jeg engang kjente,
virkelig eksisterte, fikk jeg snart bitene på plass i det
sinnrike "livets puslespill". Det var jo så logisk! Jeg følte
så sterkt Åndens bekreftelse på det de forkynte. Ja! Jeg
trodde på deres budskap!
Det skulle imidlertid gå fire år med stor motgang før jeg
endelig ble døpt. En virkelig "prøvetid" hvor jeg fikk et
sterkt vitnesbyrd om velsignelsene som er knyttet til
Visdomsordet og tiende. Det var på mange måter en vanskelig
tid, en tid fylt av inderlig lengsel etter å "høre til". Men
også en tid hvor jeg ble åndelig sterk. Lutrerens ild hadde
sikkert sin hensikt. Jeg ble i hvertfall sikker på hvem jeg
ville følge resten av livet. Det vanket mye hån og ydmykelse
fra slekt og venner, men som så ofte før, vendte Herren det
til styrke. En ung dame med null selvbilde lærte seg å si ja
til alle oppgaver og bite tennene sammen for å klare dem med
Herrens hjelp. Litt etter litt vokste kvinnen frem som visste
at hun i Guds øyne hadde uendelig verdi - på tross av
menneskers dom. Og med tid og stunder ble hån og spott vendt
til respekt og beundring - og ikke minst aktelse for Kirken.
Jeg ble døpt 10. juni 1970 av daværende grenspresident
Oddvar Eide, som forøvrig var en god venn og gift med Inger,
som ble min støtte og venninne på Tveita fra 1966 til de
flyttet til Lørenskog. Mitt medlemskap i Kirken har betydd
uendelig mye for meg. Gleden var stor da også vår datter Berit
som 16-åring ble medlem. Foreløpig er det bare hun og jeg som
har tatt imot evangeliet i vår familie her på jorden, men vi
føler begge at det er mange på den andre siden som har tatt
imot de ordinanser som er utført på deres vegne.
I min patriarkalske velsignelse blir jeg lovet at Herren
vil fjerne alle hindringer i min vei og på forhånd gi meg
opplæring i de oppgaver jeg skal motta. Jeg har et sterkt
vitnesbyrd om nettopp dette. Mirakler har skjedd gang på gang.
Jeg ville aldri som ung trodd at jeg skulle bekle
presidentstillinger i hjelpeorganisasjoner i Herrens kirke
eller undervise i evangeliet, heller ikke at jeg skulle få
medvirke til å utbre Kirkens litteratur på folkets "eget
tungemàl". Nár tålmodigheten blir satt på prøve, hjelper det å
huske disse velsignelsene. Herrens beleilige tid er ikke
alltid overensstemmende med vår beleilige tid.
Bj



I grew up in a family that had no religious beliefs. I remember vaguely going to Sunday school at the
local Church of England but that must have been when I was 3 or 4. Afterthat time I attended a Pen-
tecostal Sunday school which was closer with some friends but this only lasted a few months. This
was the extent of religion in my childhood, yet I believed in God.
When I was 12 years old, I began to be interested in pop music and fell in love, as only a teenager
can, with Donny Osmond. He was extremely popular at this time, (1972) and came from a big family
who also performed. They came from Utah and were members of a religion I had never heard of, they
were Mormons. I had begun to go to different churches with friends but never found anything that
seemed to answer the questions I had or was in harmony with the feelings I had about God. I didn't
really have any interest in the Mormon church, ?rstly because of my suspicions about it being an
American religion and secondly, I didn't know there were Mormons in Britain.
In 1974, a friend from school had found out about the church through her brother who had met the
missionaries. She wanted to go to the church to find out about it and I was a little curious so I agreed
to go to Donny's church. The ?rst Sunday we went I was surprised by how normal it seemed and how
friendly the people were. We were invited to come on Wednesday to a youth activity called MIA. On
the way home I remember I was walking on air, I felt really good inside. lt wasn't until later that I could
recognise these feelings as the Holy Ghost.
On Wednesday we played Volleyball and on the Saturday I played in the Manchester Ward team in a
Stake toumament. On Sunday I was back at church with my new friends who had made me a part of
them, For several weeks it continued like this, each time I leamt a little more about this religion.
After about 6 weeks, one of the friends I had made was going to be baptised. Afterwards I felt that I
wanted this too and approached the missionaries about it. They wondered who was teaching me and
when I asked: "Teaching me what?", they quickly organised that the sister missionaries should begin
teaching my friend and III
First they needed permission from my parents. My mum just let me decide what I wanted to do but
my dad was a bit tougher. l told them 5 minutes before that the missionaries were coming to talk to
them. My dad got really mad and I ran and hid in my bedroom. They came and I waited for them to
be kicked out but it didn't happen.
My mum came and told me to come down. My dad told me that the missionaries had promised to
teach me well and that they wouIdn't let me be baptized without me understanding it all properly.
I was taught firstly about Joseph Smith. I could relate to Joseph as I was the same age as him and
had the same desire to know which church was right. I didn't get a vision though! Next, they taught
me about the plan of salvation. They told me that I lived before I came here and bells rang in my
heart. l'd had a hard time understanding God and the reason we were on the earth. We must have
come from somewhere if we were going somewhere and that we were going to live there forever.
Why would God go to the trouble of creating the earth and the people? With the knowledge I gained
from the plan of salvation, it all ?tted in. I really knew now that I had found the true church!
I was taught the rest of the discussions, but became impatient, I had a testimony and wanted to be
baptized and any more lessons were not going to change that! Eventually I did get baptized on the
16th of May 1975.
That was 21 years ago and I still have that buming testimony of the restored gospel of Jesus Christ.
Although there have been times when I have struggled to keep the commandments and been spiritu-
ally low, I have never doubted the truthfulness of the Church of Jesus Christ of Latter-day Saints.
My testimony is that I know that the church is true that God lives and answers prayers, that Jesus is
the Christ, my Saviour and Redeemer, that God directs his church through a living prophet, ?rstly
Joseph Smith who did , in reality, see Heavenly Father and Jesus Christ, down to Gordon B. Hinkley
who leads and guides the church today. I know that the Book of Mormon is the word of God, I know
because I read it and have prayed about it and know by the power of the Holy Ghost that it is true. I
thank my Heavenly Father for this knowledge.
Susan Grif?ths Ørndal, Oslo 2. ward
4th November 1996 3 g



-W'
Synøve Marie Skogholt
ble født 31. 1. 1920 på Grorud i Oslo. En stund bodde familien også ved Klemetsrud, før
de ?yttet til Bekkelaget - hvor hennes far kjøpte et lite hus. Hennes far, som ble byggmes-
ter i 1932, bygget senere et helt nytt og større hus på eiendommen.
"Jeg hadde det så godt som bam," forteller Synøve. "Jeg var veldig heldig og
vokste opp under gode forhold. Mamma var et spesielt og dypt kristent menneske. Hun
var det jeg vil kalle en engel på jord. Hun levde så helt og holdent for oss i familien.
Ungene var livet hennes.
Ungdomsvenninnen min, Eva, tilhørte Filadel?a, og det ble til at jeg ble med
henne dit. Jeg ble på en måte interessert, for jeg syntes liksom pinsevermene hadde noe
helt annet enn Statskirken. Det var mange ting der som tiltrakk meg, og som samtidig var
fremmed. Jeg ble døpt samtidig med søsteren min, Gunvor, og fem andre ungdommer."
Synøve tilhørte altså pinsemenigheten da hun kom i kontakt med Kirken. Hun
forteller videre:
"Da misjonærene kom hit, var jeg ikke lenger aktiv i Filadel?a. I 1942-43 hadde
jeg begynt å bli nokså lunken, og etterhvert hadde det kommet mer og mer på avstand.
Men jeg hadde like sterk tro på Gud som før, det er noe som aldri har forandret seg. Jeg
sluttet aldri å be, det hadde jeg fått irm fra barnsben av. Og jeg sang kristne bamesanger
for tulla til naboen, som jeg passet mye. Og jeg ba for sønnen min, Kjell. Nei, min tro på
Gud mistet jeg aldri.
Det var så rart, for da misjonærene kom til meg i 1978, hadde jeg hatt Jehovas
Vitner gående hos meg i ?re år. Men det var noe ved deres lære som jeg ikke kunne
godta. De bruker blandt armet ikke hele Bibelen.
Da eldste Clark og eldste Henderson ringte på hos oss, lå jeg i in?uensa. De
fortalte hvem de var, men det sa meg ingen ting. Jeg hadde aldri hørt om den kirken før.
Jeg sa at jeg ikke orket å snakke med dem fordi jeg var syk. 'Men kan vi ikke få komrne
igjen en annen dag, da, fru Skogholt?” Ja, så ble det til at de skulle komme igjen tirsdag i
uken etter.
De underviste meg to ganger i uken i ?re uker. Og jeg pleier å si at det Jehovas
Vitner ikke hadde klart å få banket inn i hodet på meg på ?re år, det klarte disse i løpet
av ?re uker. 'Din mann må gi skriftlig tillatelse til at du kan døpes,” sa de. Det var verre.
”Han har ikke noe imot at jeg går på møter, men han skriver aldri under,' mente jeg.° Da
misjonærene kom igjen neste gang, ville de intervjue Harald og meg samrnen. Og riktig
nok. ”Jeg skriver ikke tmder på noe som har med religion eller politikk å gjøre,” sa han.
'Men hun er voksen for å bestemme over seg selv, jeg vil ikke ha noe med det der å
gjøref Men han hadde da gjort det klart at avgjørelsen helt og holdent var min egen, og
jeg kurme døpes. Jeg ble døpt 1. 4. 1978.
Jeg kommer aldri til å glemrne den tiden jeg ble undervist. Det ble så tomt da
misjonærene gikk, det var liksom noe som manglet. Den ånden de hadde med seg, den
var så sterk! Jeg har aldri følt Ånden så sterkt som i den tiden," sier Synøve med
ettertrykk. “De første årene i Kirken var en ?ott tid. Men så ble jeg syk, og det har stadig
gått nedover med meg. En skulle tro at når jeg var så lite på møtene, så ville jeg kanskje
komme litt på avstand fra evangeliet, men det har blitt stikk motsatt. Og jeg har blitt
bønnhørt så mange ganger. Selv om jeg har store og av og til umenneskelige smerter, så
du verden hvor mye jeg har å være takknemlig for! Jeg har følt at Herren har vært med
meg selv om jeg har vært skral. Jeg har helt fra første stund hatt en sterk visshet om at
Kirken er sarm. Jeg har lest og lest i både Mormons bok og Lære og pakter, ja, Lære og
pakter betyr noe helt spesielt for meg, den er jeg så glad i.
Mitt høyeste ønske er at jeg kan være et eksempel for min sønn og hans familie og
for andre mennesker, så de en gang vil ta imot evangeliet. Kanskje de en gang, om ikke
annet så i åndeverdenen, vil ta det imot. Jeg vet at vi alle har handlefrihet, men jeg
håper. "
Bio



I S
Min omvendelseshistorie
Helt fra jeg var bam har jeg trodd på Gud. Min mor likte å gâ på pinsevemnnøter, og vi
barna var som regel med. Samrnen med en vermirme gikk jeg også av og til i
statskirken. Jeg hørte vel ikke så mye på talene, men noe gikk nok inn. Og mor lærte
meg å be kveldsbønn. Jeg hadde en hund som jeg likte å gå på tur med. Vi gikk som
regel opp i skogen, og jeg kan huske at jeg lå og så opp på skyene og tenkte på Gud.
Ikke på Jesus, men på Gud. Jeg hadde ikke noen formening om hvordan han så ut, men
han var der.
Det gikk noen år, og gutter og dans og moro ble viktigere emi Gud. Etter noen år ?yttet
jeg til Asker. Der traff jeg min malm. Vi ?kk to ?ne jenter, og livet gikk sin gang. Jeg
husker at jeg lærte mine bam å be kveldsbønn, og de gikk på søndagsskole, akkurat
som jeg hadde gjort. Da barna var i tenårene, tok jeg meg jobb. Det ble et interessant
liv, med nye venner og sosialt samvær. Det ble julebord i Oslo og armen
selskapelighet, men når jeg reiste hjem om kvelden, tenkte jeg at det hadde vært bedre
for meg å gå i kirken. Jeg hadde nemlig en bror som var medlem i Jesu Kristi kirke av
siste dagers hellige. Han hadde aldri spurt om jeg var interessert, men nå vet jeg at han
hadde nok sendt opp mange bønner for oss.
Hvorfor jeg tenkte på kirken så ofte i demie tiden, vet jeg ikke, men det var noe som
arbeidet med meg. Min bror hadde vært medlem av Kirken i mange år da han kom
hjem fra Amerika alene et år. Det var i 1980, og da sptute han min mann om han og
jeg ville ta imot misjonærene fra Kirken. Min malm var ikke interessert, men kanskje
Borghild er det, sa han. Da var tiden inne for meg til å omvende meg og bli medlem av
Kirken. Jeg visste ikke da, men først senere at min farmor hadde vært interessert i
Kirken. Hun hadde hatt besøk av misjonærer mange ganger, og hun hadde fått en
Mormons bok av dem. Hun ?kk denne boken i 1911, og him døde i 1922, to år før jeg
ble født. Det var mm bror som fant bøkene etter farmor. Han ble ledet dit, han visste
ikke hva det var. Men, som han sa, det var jo bøker etter vår farmor, og han ville
beholde dem. Det var nok meningen at min bror og jeg skulle bli medlermner i den
salme kirke.
Jeg er så takknemlig for at min bror spurte meg om å bli medlem i Jesu Kristi kirke av
siste dagers hellige. Det er det beste som har hendt meg. To år etterat jeg ble medlem,
ble min eldste datter døpt. Nå bare håper jeg at min mann og min yngste datter kommer
i Kirken. Jeg har hatt det godt med meg selv etter at jeg omvendte meg fra de ting som
vår Himmelske fader ikke ønsket at jeg skulle gjøre. Jeg er så takknemlig. Mitt
vitnesbyrd har vokst, og jeg vet at jeg er medlem av den eneste sarme kirke. I Jesu
Kristi navn. Amen.
Borghild Brændsrud
-1-
SL



.
LUCY FERNANDEZ' PIONERHISTORIE.
Mitt navn er Lucy Fernandez, og jeg ble født i Lima, Peru.
Vi er en familie på fem, far og eldste bror er døde. Vi kommer fra katolske familier og har
gått på katolske skoler. l 1963 skjedde det noe som forandret mitt liv.
Fra jeg var ganske liten lærte jeg at Gud lever og at han har den største kjærlighet for
alle Hans barn her på jorden. Med mine foreldres eksempel lærte jeg å kjenne min
Himmelske Fader og å ha tro på Ham og at Han sendte sin sønn Jesus Kristus, verdens
Frelser. Jeg vokste opp med mine jordiske foreldre og med min Himmelske Fader som
gav meg styrke dag for dag.
Så kom den store dagen i mitt liv,det var vinter, en kald og regnfull dag i juli 1963.
Jeg var på vei hjem fra skolen.Da jeg kom inn i huset, så jeg at mamma satt og snakket
med noen hyggelige unge mennesker. Hun presenterte meg for dem,de sa at de var
misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, eldste Price og eldste Cassedy
De sa de var Jesu Kristi representanter.Alt dette var nytt for meg. Vi satte oss ned og de
fortsatte å undervise mamma.En annen dag underviste de meg, jeg hørte på dem, men
uten stor interesse.De gav meg Mormons Bok og sa at jeg burde lese den.
Dagene gikk og det skjedde ingenting med meg, jeg var ikke mottagelig. Men min mor
var klar for å døpe seg,Jeg vet at misjonærene fastet og bad for meg. De ba meg om å
be til min Himmelske Fader, de sa at Han ville opplyse meg hvis jeg hadde tro på Ham,
men jeg hadde ikke lyst hverken til å be eller å lese.
Så kom den beste dagen som jeg kan huske. Jeg var på soverommet mitt.
Jeg følte noe, men jeg visste ikke hva det var,jeg så på Mormons Bok, jeg knelte ned og
bad til Gud i tro. Jeg visste at Han lever og at Han hørte på meg, og jeg ba om å få vite
om alt dette var sant. Det var da jeg fikk mitt vitnesbyrd om sannheten om Jesu Kristi
Kirke.Jeg følte at all lærdommen var sann, og aksepterte uten tvil følelsen av at Han var
ved min side.
Den samme ettermiddagen kom misjonærene, og det var jeg som lukket opp for
dem.Jeg var så glad for å se dem.De smilte til meg og spurte om jeg hadde fått svar om
sannheten.Det var i det øyeblikket at jeg fikk ønse om å være misjonær og å få predike
Jesu Kristi evangelium. Jeg ble døpt den 3. august i Miraflores sammen med
mamma.Det var et stort hus med hage rundt, og bak huset var det en liten fontene som
alltid var full av vann, og det falt mye løv oppi. Misjonærene plukket opp alt løvet.
Vannet var kaldt, det var vinter og jeg frøs.Jeg så at mamma steg opp i døpefonten, og
hun var så glad.Jeg gjorde det samme, og da jeg steg ut av fontenen igjen, frøs jeg ikke
mer.Mamma og jeg var de første i vår familie som ble døpt. Noen måneder senere døpte
min eldste bror seg, han ble senere leder for Unge Menn.
\_/i hadde ikke noe kapell i Lima, alt foregikk i husene til de få medlemmer som fantes.
Arene har gått meget fort og vår Himmelske Fader har velsignet oss og nå har vi et
tempel i Lima. Alle som misjonerer i Peru er fra Peru, også tempelpresidenten,
stavspresidentene og wardspresidentene.
Jeg fikk den store velsignelsen å kunne reise på misjon til Florida, USA. På slutten av
misjonen reiste jeg for å studere påBYU, jeg studerte bare et år før jeg ble kalt til å reise
på misjon til Washington DC.Min første misjonspresident ville ikke at jeg skulle reise,
men Profeten Kimball intervjuet meg og sa at hvis jeg ønsket å reise så skulle jeg gjøre
det for å gjøre et godt arbeide for vår Kirke.
Jeg følte min Himmelske Faders store kjærlighet.
Mitt vitnesbyrd vokser dag for dag fordi jeg vet at jeg er i Jesu Kristi Kirke og jeg vet at vi
har en levende profet på jorden idag.
2%




Som tredje generasjon i kirken, så er det min bestemor på mors side denne historien handler om. Det var
en lcemmer (som_var en haridelsman som banket på dører for å selge det han hadde i kofferten sin.),
hadde truffet en misjonær som forkynte evangeliet for ham. Denne kremmeren mottok evangeliet og tok
like godt med seg skrifter for å dele ut til dem han handlet med. På en slik runde til de kundene som han
var fortrohg med, og som handlet med ham, kom han til rnin bestemor med sine varer og skrifter. Hun
mottok evangeliet i ca. 1910. Min bestefar reiste til Amerika, fordi det var dårlig med arbeid her i Nor-
ge, og det var meningen at hele farnilien skulle reise etter. Men i 1902 kom det beskjed om at han var
död. Da satt min bestemor igjen med 9 barn og ett til på vei. Av 10 barn var det bare to som mottok
evangeliet, men bare min mor var aktiv. Hun traff min far i kirken, og begge ble døpt i mai-juni året
1913.
Jeg er født 25 september 1924 og velsigneti 1925 av apostel James E. Talmage som var i Norge på be-
søk. Siden ble jeg døpt 1 1934, og senere fikk jeg prestedømmet. Jeg ble eldste tidlig i 1946 og var på
misjon fra 1946 til 1948.
Kirken er og blir mitt holdpunkt i alle ting og har gitt meg det vittnesbyrd som jeg i dag bærer om at det-
te er Jesu Kristi sanne kirke.
Odd Erichsen, Oslo 2. Ward
Jeg ble født på Lilleaker den 23. mai 1930 og vokste opp i en arbeiderbolig med kjærlige foreldre og tre
søsken. Det var ikke noe religiøst over noen av oss, bortsett fra at min far syntes at bibelen og Guds ord
ble gjort narr av. Han forlangte respekt for disse ting. Jeg likte ikke religion så godt. Vi gikk på søn-
dagsskole på Fredelund bedehus, li.ke ved der jeg bodde. De sa så mye rart og gjorde så mye som var di-
rekte veinmelig for meg. Min far døde i 1950, og da ba han mye til sin himmelske Fader, og ba om å få
komme hjem. Det satte sine spori meg.
Jeg traff min mann i slutten av 1950. Han var så annerledes enn andre gutter, bådei oppførsel og prat.
Han fortalte meg om kirken han hørte til, og jeg ble med til Osterhausgt. 27 for å se og høre. Den aller
første jeg hilste på var Alfhild Morteng. Hun ba Odd om å ta meg med på sangøvelse, og slik begynte
det. Det tok meg 2 1/2 år å bli overbevist. Ingen voldsomme opplevelser eller andre ting hendte meg.
En stillhet og god trygghet når jeg var i kirken, og min oppførsel overfor familien ble lagt merke til, men
ikke godt mottat. Jeg tenkte for meg selv, at er ikke dette sant, er heller ikke noe annet sant. Jeg ble døpt
den 13 juni i 1953. Min mor fulgte etter meg. Hun ble døpt på Drammensveien i 1963. Vidnesbyrdet
var ikke så sterkt den gangen. Det har kommet sterkere for hvert år, og i dag takker jeg for at jeg tok be-
slutriingen i 1953, og kan med sikkerhet si at jeg tilhører Guds kirke på jorden idag. At vi har og har hatt
profeter som kan si "Så sier Herren". Må vår himmelske Fader velsigne oss alle med den styrke vi treng-
er intil enden.
Marion Erichsen, Oslo 2. ward
I sa



Qggvgr §. Jgrgenggn
Jeg ble født og hadde mine barndoms- og ungdoms år i en liten bygd på Nord -
Vestlandet. Mine foreldre tilhørte Statskirken og vi barn, mine to brødre og jeg, ble
barnedøpt og konfirmert. Andre kirkesamfunn kjente vi lite til. Av min mor lærte jeg å be
aftenbønn. Ellers var det lite snakk om Gud hjemme. På skolen lærte vi mye om Jesus
Kristus, om da han levde her på jorden. Vi lærte også om skapelsen og mange andre
ting i Det gamle testamentet. Min barnetrø har betydd mye for meg og jeg har aldri hatt
tvil om at Jesus virkelig er Gud Faders sønn og vår frelser og forløser.
Da jeg ble voksen, begynte jeg â stille spørsmål som de fleste mennesker har: Hvorfor er
jeg her på jorden? Hva er meningen med livet med livet? Hvor går jeg etter døden? og
mange andre spørsmål. Er Gud rettferdig? Hvorfor tillater Gud så mye lidelse og ondt?
Jeg fikk ikke noe tilfredsstillende svar.
Min mann er fra Nordland og vi var ganske unge da vi giftet oss. Vi ble velsignet med
fem friske barn. Det var krig og vanskelig å skaffe tilveie det som trengtes til en familie.
Men vi hadde mat og klær og det mest nødvendige.
I 1961 flyttet vi til Skien og her var mange menigheter og kirke samfunn. Vi begynte å gå
på møter. Vi søkte virkelig et åndelig fellesskap. 12 januar 1966 ble vi rammet av en stor
og ufattelig sorg. Vår eldste dønn som var en sjømann omkom i Stillehavet, bare 20 år
gammel. Alt syntes håpløst. Fikk vi noen gang se ham igjen på den andre siden?
Så en kveld i mars samme år stod to unge menn utenfor døren. Vi hadde aldri hørt om
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Men de fikk komme inn og de ga oss den
første leksjonen. Jeg følte den gode ånd og et lys ble tent i sjelen. Misjonaerene fortsatte
å undervise oss i ukene som fulgte. Vi begynte å reise til kirken hver søndag. I kirken
følte jeg at nå var jeg endelig hjemme. Jeg fikk svar på mine bønner om at denne kirken
var sann. En varm følelse ga meg et sterkt vitnesbyrd om Mormons bok.
Den 21 januar 1967 ble jeg døpt. Mitt ønske i mange år om voksendåp ble oppfylt. Jeg
var lykkelig. Snart 30 år er gått siden dette. Min mann ble medlem noen år etter meg. Vi
har vaert i London tempel og er viet for tid og all evighet. Vår sønn som døde er døpt av
stedfortreder og beseglet til oss. Vår yngste sønn er aktivt medlem av kirken. Vi glemmer
aldri de to første misjonaerene som kom til oss og de andre som alltid har støttet og
hjulpet oss.
Evangeliet er gjengitt i sin fylde ved Profeten Joseph Smith. Dette er mitt oppriktige
vitnesbyrd. I Jesu Kristi navn. Amen
LIC



Min Pionerhistorie
av Bergliot Bjerkøe
I hele mitt liv har jeg visst at et eller annet sted fantes virkelig fullkommenhet. Jeg har hatt en sann og
ekte overbevisning om Guds eksistens, og også en fast tro på Jesus Kristus som Guds enbårne sønn i
kjødet. At disse to er adskilte personlige vesener har aldri falt meg vanskelig å tro - jeg har tvert imot
alltid vært overbevist om at nettopp dette må være tilfellet. At Den hellige ånd eksisterer som et åndelig
vesen, har jeg også alltid trodd. Helt fra jeg begynte å tenke selvstendig har disse tingene forekommet
meg selvfølgelige og naturlige.
Jeg er vokst opp i et meget godt hjem. Min far døde da jeg bare var seks år gammel, men min mor har
alltid fomiådd å holde hans minne vakkert for min søster og meg. Det var ikke noe spesielt religiøst
miljø jeg vokste opp i. Min mor, min søster og jeg selv tilhørte, som alle våre venner og bekjente, stats-
kirken. Vi gikk i kirken julekvelder og ved spesielle anledninger, så som barnedåp, kon?miasjoner, bryl-
luper og begravelser.
Da jeg giftet meg og ?kk bam selv, prøvde jeg etter beste evne å gi rnine egne barn noe av den samme
trygghet jeg selv hadde fått føle i rriitt bamdomshjem. I årenes løp hadde jeg imidlertid fått min egen
overbevisning om menneskene og deres forhold til Gud, om jorden og livet på den. Hvor mye denne
oppfatning av tingene awek fra de statskirkelige læresetningene var jeg faktisk ikke klar over før to
misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige en dag ringte på døren hjernme hos oss. Jeg ble
faktisk litt irritert fordi jeg hadde veldig dårlig tid. Misjonærene spurte imidlertid svært så beskjedent
om de kunne få lov til å fortelle meg hva de trodde på. Vi ble enige om at de skulle komme igjen en dag
min mann var tilstede, og vi hadde litt bedre tid.
Misjonærene kom, og vi likte disse åpne og rene guttene, var imponert over dem og deres tro på den sak
de arbeidet for. Vi ?kk ?ere avtaler, og etterhvert som de la fram siti budskap, viste det seg i grunn-
trekkene å stemme så absolutt overens med min egen oppfatning av livet og tilværelsen. Jeg hadde fak-
tisk vært <> uten å vite det i all min tid! Riktignok var det vanskelig å godta mannen gjennom
hvem disse store sannheter var gjengitt til jorden - nemlig profeten Joseph Smith, men når man ikke bare
godtar, men får en hellig overbevisning om verkets guddommelighet, så kan man rimeligvis ikke for-
nekte det redskap som ble benyttet til å frembringe verket, så resultatet ga seg selv.
Min marin og jeg leste ubegripelig mye i det følgende år. Vi ennomgikk både Bibelen og Mormons
Bok, godt støttet opp med diverse historiebøker og geogra?bøker samt «monnon»-kirkens forskjellige
publikasjoner. Jeg må tilstå at vi prøvde å ?nne huller i festningen, men vi greide det ikke. Det var
naturlig nok frafallet som vi i våre studier viet størst oppmerksomhet, for det sto klart for oss at myn-
dighet fra Gud måtte være tilstede i den kirke som virkelig med rette skulle kunne kalles Hans.
Både bror Bjerkøe og jeg gjorde som det står i Monnons Bok - vi ba om å få vite om disse ting vi leste
og hørte var sanne; og vi ?kk begge en hellig overbevisning om at det virkelig var sant. Vi lot oss døpe
og ble medlemmer av kirken den 7. mai 1959. At vi tok dette skritt har vi aldri ett eneste sekund angret
på. Det er vidunderlig å være i besittelse av et vitnesbyrd om sannheten av Jesu Kristi evangelium. Det
er en rikdom så stor at den ikke kan måles med noe. Jeg er overbevist om at Gud lever og at Jesus
Kristus virkelig er Hans sønn. Jeg vet også at profeten Joseph Smith var et redskap i Guds hender til å
bringe det evige evangeliinn i dets fylde tilbake til jorden. Så lenge jeg får beholde derme min overbevis-
ning er jeg trygg - hva som enn hender. Min bønn er at min familie og jeg fortsatt kan være aktive innen-
for kirken; og mitt inderlige håp er at også min mor og min søster en gang i ?emtiden vil få den samme
overbevisning og trygghet som jeg selv er i besittelse av. Måtte alle mennesker få åpnet sine øyne og
fatte storheten i Guds verk!
LH
1
l
l
l



Jeg, Palmira Cristina Ferreira Rocha Rosenkilde, født 2.mars 1967, Portimäo, Portugal, i en
enkel familie hvor far arbeidet hver dag for å forsørge familien, mor var hjemmeværende og
sørget for at alle hennes fem døtre hadde det godt. Vi ?kk mye kjærlighet, gode råd og
eksempler som har gjort meg til den jeg er.
Portugal var et diktatur hvor eneste tillatte trossamfunn var det katolske. Mor var trofast i
kirken, som alle gode hjemmeværende kvinner var. Jeg fulgte med når hun skulle til
gudstjeneste. Kirken var stor, kald og mørk. Presten ledet gudstjenesten på latinsk. Det var
ikke noe vi kunne forstå, men det var heller ikke meningen. Vi var syndere, langt ?a å tjene
Gud i våre liv, Vi skulle be til tusenvis av engler som var vårt medium. Jeg vokste opp i en tro
der Gud og Jesus var stra?`ende dommere, vi var født som syndere og livet var skam og frykt.
Ingen av disse tingene stemte med det jeg følte i mitt hjerte. Jeg hadde et stort ønske om å
lære å kjenne Gud og Jesus Kristus. Inne i meg visste jeg at de var kjærlige og elsket meg.
I 1975 var det slutt på diktaturet og vi var fri ?'a undertrykkelsen. Men ønsket om å kjenne
Gud var fremdeles i mitt hjerte! Samtidig med republikken kom det mange nye trossamfunn til
Portugal. Da jeg var 9 år bodde vi hovedstaden Lisboa. En dag ?kk min søster en invitasjon
til å komme på en fest i Jesus Kristi Kirken. Jeg spurte om jeg kunne være med. Jeg var
nysgjerrig på hvordan det var i den kirken. "Fest i kirken"? Det var for meg et ?emmedord!
Jeg kledde meg i en hvit ullgenser som jeg var veldig glad i. I min fantasi tenkte jeg at, hvis jeg
skulle trelfe Gud , så ville jeg være kledd i hvitt. Dagen kom, og jeg var spent. Jeg kom irm i
kirkerornrnet og alt så annerledes. Folk hadde frie bevegelser, strålende smil, det var så mye
lys overalt. Det var svært ulik den kirken som jeg var vant til. Ikke noen engler, kors eller
prest. Alt var helt annerledes. Jeg følte det bra, det var en annen stemning i luften. I første
omgang ble det med dette ene møtet med kirken. Deretter ble jeg oppmuntret av en tante som
nylig hadde blitt medlem av Baptistkirken til å bli med henne. Det var veldig hyggelig men det
var noe som manglet. Mine tanker vandret av og til tilbake til mitt besøk i Jesu Kristi Kirke.
Årene gikk og vi ?yttet tilbake til Portimäo, Algarve. Da jeg var 15 år ?kk jeg kontakt med to
misjonær søstre. Jeg hadde så mange spørsmål, ordentlig tørst på sannheten. Jeg ?kk
undervisning i budskapet gjennom de forskjellige leksene. Jeg skulle lese Jakob 's brev l:5 og
L & P 918-9. Der ville jeg ?nne svar. Det orde jeg, og ?kk svar. Ikke noe besøk av engler,
men en rolig og strålende glede som en bekreftelse på at det jeg lærte var sant. Frelserens plan
gjorde stort inntrykk og besvarte mange av mine spørsmål. Jeg var fornøyd og fant sannheten.
Når de spurte meg om jeg ville døpe meg hadde jeg ikke den minste tvil. Jeg var akkurat fylt
16 år når jeg ble døpt i en elv. Min mor var og så på sammen med to av mine søstre. Hun var
ikke helt sikker på om jeg visste hva jeg gjorde. Men likevel støttet hun meg og sammen med
medlemrner av kirken laget de en stor dåps fest med gode kaker og god mat. Det var så mye
og lære og jeg var sulten på kunnskap. Etterhvert så min mor at mitt medlemskap ikke bare
var noe jeg fant på i tenårene, men at jeg virkelig la ned mye energi i å være pliktoppfyllende.
Så etter meg lot også min mor, to søstre og en niese, seg døpe.
I en alder av 21 år kom spørsmålet om å dra på misjon. Etter bønn og tanker om det sendte
jeg en søknad. Kallet kom og jeg dro på misjon íylt av ønske om å dele av den rikdom jeg
hadde. Det var en stor opplevelse!! Min far lot seg døpe mens jeg var på misjon.
Når jeg tenker på at alt begynte med et bam som ville kjenne Gud, så får jeg en bekreftelse på
at skriftene er hellige og sanne, og kan hjelpe oss til å kjenne Gud og hans plan. (L & P 4: 1-7)
Hi



MIN PIONERHISTORIE
Espen Lynne Amundsen
~Jeg skal i kirken på søndag, sa hun, skal du bli med? Ja du skjørmer jeg tilhører Jesu Kristi
Kirke av Siste dagers Hellige, eller mormonerne, og vi har kirke ved Carl Berners Plass!
Dette skjedde høsten 1963, og jeg husker ikke hva jeg svarte. Men en søndag befant jeg meg på
bakerste benki Hekkvn. 9 og vari en "undersøkerklasse" ledet av Jan Gunnarson.
Jeg husker heller ikke mye fra det, men jeg husker tydelig at jeg hadde en god, positiv følelse
da jeg gikk der fra. Idag ville jeg ha sagt at det var Den Hellige Ånds hvisken, men det visste
jeg ingenting om da.
Sidsel fortalte mye om Kirken etter som tiden gikk, og jeg lyttet hø?ig, men ikke engasjert.
Jeg var ikke av den religiøse typen og ga klart uttrykk for det. Vi fortsatte imidlertid å være
sammen inntil studieri England skilte oss ad, noe som skulle vare i fire år. Da ble det mye
breweksling og flere drypp om Kirken, men det falt stort sett på stengrunn... Konsekvensene
lot ikke vente på seg: Hun ville kun gifte seg med en mann med prestedømme i sin kirke, noe
annet var ikke aktuelt!
Dette var forsmedelig, å bli daiiket ut av en armen gutt kurme jeg vel til nød ha akseptert, men
ikke av en kirkel Hva var nå dette for en religion som kunne være så viktig? Samtidig hadde jeg
følelsen av at det lå noe her som jeg ikke fattet, noe som var større enn meg selv og som jeg
bare glimtvis skjønte var viktig. (Min religiøse bakgrunn hjalp meg lite, den var vanlig
statskirke uten spesielt engasjement.)
Jeg lovet etter en stund bot og bedring, og etter sterk oppfordring oppsøkte jeg Kirken og
misjonærene på mitt studiested i Leicester, England. Jeg var fast bestemt på å ?nne ut om hva
som var galt eller riktig i denne saken, og finne det ut for meg selv. Men det var en
overvinnelse å gjøre det, for det naturlige menneske var sterkt! Jeg ble undervist av to
misjonærer på min egen alder, og jeg hadde få motforestillinger til det de fortalte. Samtidig
oppsøkte jeg bibliotekene og leste det jeg kom over av litteratur om Syd-Amerikas indianere og
før~Columbiansk kultur og religion. Jeg ble forbløffet over hvor mange likhetspunkter det var
med Momions Bok og hvor mye "mormon"- innslag det var i de garnle religiøse legendene!
Tiden kom snart da det uunngåeli ge spørsmålet måtte bli stilt: -Når vil du døpes?
Det traff meg som en knyttneve, for det hadde ikke falt meg inn at jeg skulle døpes! Hva ville
familie og venner si? (Det visste jeg jo så altfor godtl) Jeg protesterte, for selvom jeg egentlig
syntes det meste hørtes greit ut mht læren, så visste jeg jo ikke personlig at dette var riktig, ikke
slik som jeg mange ganger var blitt fortalt at Den Hellige Ånd skulle vitne til meg. "Du må bare
faste og be, så vil du også få ditt personlige vitnesbyrd", lød det fra misjonærene. Så "enkelt"
var det, i teorien! Praksis var noe annet .
Misjonærene spurte forventningsfult hver uke: "Har du fått svar"? Og hver uke måtte jeg svare
som sant var at jeg ikke hadde merket noen storslagen forandring. "Ja, men du må bare
fortsette", var svaret, "vi vet du vil få svar"l
Men svaret lot vente på seg, inntil det plutselig demret for meg en dag. Jeg hadde jo egentlig
ikke bestemt meg for å bli døpt ennå, kanskje ikke i det hele tatt! For jeg ville vite svaret få
og så senere besterririie meg for om jeg da eventuelt ville døpes. Men det er ikke en slik holding
Herren ønsker. Han ønsker helhjeitethet fra første øyeblikk, og Joshvas ord begynte å ringe i
ørene minez" ..Velg idag hvem 1 vil tjene,... men for meg og mitt hus, vi vil tjene Herren."
Hvem ville jeg tjene resten av mitt liv? Hvordan ville et liv som "mormon" bli?
Pionerenes liv og Kirkens historie fasinerte meg, deres store offer og inderlighet, deres
utholdenhet og tro. Jeg skjønte at det var nå eller aldri, og at et nei ville bety et nei for alltid for
min del til den verden og det liv som jeg hadde fått et lite innblikk i.
Hva var mest verd, det nye eller det gamle liv? Det spørsmålet var ikke vanskelig, for jeg følte
virkelig at en ny verden var blitt åpnet for meg. Ikke bare i spørsmålet om kirken og om Gud,
men det var så mye annet som jeg tidligere ikke hadde hatt sansen for og som nå fremsto i
evangeliets lys som "dydig, skjønt , prisverdig og godt".
På nytt ba jeg på mine knær om å at jeg måtte få denne brennende følelsen i mitt bryst , som
ville gjøre at jeg kunne si med løftet hode og et fast blikk at det gjengitte evangelium og Kirken
er sann! Mirakelet skjedde ogsåi mitt liv, som i så mange andres. Herrens ånd talte kraftig og
uten noen tvil til meg, slik at mitt hjerte svulmet og tårene rant i takknemlighet over at jeg var
verdig til å få del i Hans ånd og velsignelser.
Litt senere fikk jeg prinsessen; og halve kongeriket- det skapte vi selv!
37 W»
~,w?-
= L/3



MIN K§)UyEBlIlTHIST§)RIE Oslo 25.10.96
lVlin historie startet for litt over 7 år siden, våren 1989. Min kone som var medlem av kirken hadde
fortalt meg litt om kirken, men jeg hadde liten interesse av det som ble fortalt. Dette p. ga. at jeg ikke kunne
forestille meg at det kunne eksistere en Gud,
Det uiumgåelige skjedde selvfølgelig, vi ble kontaktet regelmessig av misjonærene, og jeg arbeidet
hardt med å awise dem ved døren. Vi ?kk også besøk av noen som kalte seg besøkende lærerirmer, den ene
attpåtil svensk (Laila Hansen). Jeg sa nei takk!
Hva som skjedde en kveld i januar 1989 vet jeg ikke, for misjonærene kom som vanlig for å besøke
oss. men i motsetning til de andre gangene ?kk jeg en sterk trang til å slippe dem inn i hjeminet vårt for første
gang. I de neste 10 månedene tok jeg imot besøk fra mange forskjellige misjonærer uten at det skjedde noe
spesielt. Vi hadde mange hyggelige stunder sammen, men jeg ville ikke bli undervist i evangeliet.
En søndag sent på høsten hadde min kone en avtale i kirken i Hekkveien. Jeg kjøne henne opp dit og
ble sittende å vente i bilen mens him var ixme i kirken. Noen minutter senere kom en av venninnene til
Wenche ut fra kirken for å hilse på meg. Jeg hadde aldri sett henne før, og hun presenterte seg som Rut
Marion Andersen. Hun inviterte meg inn, men jeg sa nei takk Ti minutter senere slapp jeg opp for
argumenter og ble med inn i kirken.
Det ble for meg en ?n opplevelse å være tilstede på dette nadverdsmøtet. og den erfaringen orde at
jeg fattet større interesse for misjonærleksjonene. Noe senere kom "mine" rnisjonærer for å undervise meg.
Det'varEldstene Busath og Mitchell. Jeg gikk igjennom 1. misjonærdiskusjon, og samtidig ble jeg forpliktettif
å lese i Monnons bok Senere ble jeg invitert til en dåp i Hekkveien der det var en meget sterk ånd tilstede.
Min opprinnelige tvil begynte å slippe taket, og jeg begynte å studere Mormons bok mer inngående.
En kveld etter at jeg hadde lagt meg bestemte jeg meg for å be om å få vite om Mormons bok virkelig
var Guds ord. Jeg hadde knapt rukket å spørre føren sterk kra? kom over meg. Legemet mittble delvis løftet
opp fra sengen, og jeg ble fylt med en sterlg god kraft som jeg aldri før hadde opplevet. Denne kraften var så
sterk at jeg ikke kutme røre meg, og samtidig ble jeg helt utmattet, og derforba jeg innstendig: " jeg vet atdet
er sant, slipp meg ned". Kraften forsvant, og jeg ble liggende igjen med et sterkt vitnesbyrd om Morrnons bok.
Den Hellige Ånd hadde vitnet om sannheten som beskrevet iMoroni 1073-5.
Noe senere, 18. februar 1990, lot jeg meg døpe etter å ha gått iennom all 6 misjonærdiskusjonene.
Den 21. juli 1992 ble vi sammen med fire av bama våre beseglet som familie i Stockholm tempel, og
minstemann, Mathias, som var med var bare 3 måneder gammel.
__.___0______
Konvertitthistorien min startet egentlig med min hustru Wenche som en sommerdag i august 1981
gikk samrnen med en studiekameratpå Karl' Johans gate. Der så de2 misjonærer fra kirken, og
studiekameraten til Wenche ville gienie gâ bort til dem for drive litt gjøn med dem. Enden på den historien var
at Wenche inviterte misjonærene hjem til seg og lotseg døpe den 25. oktober' 1981, i dag 15 år siden.
Senere har både min far og bror , samt en familie på far, mor og to bam mottatt evangeliet. Det vil si
at 15 personer har blitt medlemmer av kirken pga. at en student gjerne ville ha det litt moro medrnisjonærene
på Karl Johans gate i 1981!
I takknemlighet for Jesus Kristus og det tålmodige arbeidet misjonærene legger ned,
vennlig hilsen
Ole H. Johansen ml fam.
Sandvika Ward
Oslo Stav
KONVERT. WPS
I “l






Dette nettstedet er et privat initiativ. Du finner kirkens offisielle side på www.jesukristikirke.no.
Copyright kirkehistorie.kristus.no © 2025.