Tilbake | Søkefunksjon | Nettstedskart / innhold

Fluge fange under krigen Les artikkelen

Av: Frithjof Fluge



________________

Et 30-års minne:
Onsdag 11. juni 1975
Aftenposten
Da friheten kom til „Nr. 19"
Av professor Frithjof Fluge
Den siste tiden før frihetsman- dagen 7. mai 1945 rådde det en uvanlig stemning i bakbygningen på «Nr. 19». Ad mange veier had- de vi fått inn nyhetene, og den dagen Hitler døde var morseban- kingen mellom cellene sjelden liv- lig. De tyske vaktene slappet av på den fremdeles noe stramme di- siplinen. Hos enkelte var det til og med antydning til smil. Ja, endog «Bøttesniken», overvaktmester Gøtz, hvis rottefjes snuste overalt i cellen og særlig efter sedler i toa- lettbøtten (derav navnet), var litt mindre prøyssisk i holdningen og tittet ikke fullt så hyppig gjen- nom øyet» inn i cellene. Bødlene på Terrassen» hadde faktisk un- der det siste forhøret noen dager i forveien vist noen mindre tilbøye- lighet til å honorere taushet med skrik og slag. Og fengselsledelsen hadde forlengst begynt å ro med flere par årer: De siste da- gene hadde man formelig pøst ekstra mat gjennom cellegluggen og en stor pakke fra Nasjonal- hjelpen kom attpå.
Det lå i luften
Mandag 7. mai lå det liksom noe i luften. Innsmuglete nyheter ble flittig kommentert fra celle til celle. Gangguttene, som bragte maten, viste en friere holdning, de første tegn på at nå kunne det ikke være lenge igjen. At «Bøtte- sniken kom på celleinspeksjon et par timer før kapitulasjonen og hadde med papir og penn til de begunstigede som skulle få skrive hjem, ble mottatt med en be- friende latter. Vi visste jo den tys- ke maskinen i fengslet ville være i gang til det siste. Og da en av de tyske vaktene, på en klage over ikke å ha fått noen hodepute», svarte at man fikk fremdeles greie seg med gulvet de par da- gene som var igjen, ble budskapet «et par dager igjen» spredt i alle retninger på rekordtid. Men ingen trodde på det,
Efter en særdeles uspiselig mid- dag pá «blomstersuppe> og steinharde saltbeter i form av torskerogn, begynte hendingene å ta fart. Larmen fra Youngstorvet ble stadig sterkere. Vi satt tre mann på celle A 27 1 første etasje ut mot torvet, og hadde orkester- plass. Da høyttaleren på Folke- teaterbygningen. meldte utydelige ord om kapitulasjon- fred», ble krakkene satt på bord og seng ved vinduet noe som ellere ble honorert med noen da- ger på vann og brød. Straks efter hørtes «Ja, vi elsker... fra fol- kemengden Pløensgaten. Noen

noen

191006
Et æreskompani av NS-politiet står oppmarsjert utenfor Møllergaten 19 i anledning av Oslo politikorps' 200-års jubileum i september 1944. Inne på Nr. 19 sitter nordmenn som rikspolitisjefen, minister Jonas Lie, i sin jubileumsappell denne gang kalte «forbrytere som dekker seg under patriotismens maske». Et drøyt halvt år senere var bildet i og utenfor Nr. 19 totalt forandret, og forbryternes var frie menn.
derute gjorde noen forsøk på af Tura gangen var det klatre over gjerdet, andre hamret på portene og skrek: «Norge er fritt! Gi fangene fri! Vi krever fangene frigitt!»
Høyere og mer skingrende ble ropene mens vi stod der og dirret av sinnsrørelse. Fange nr. 7286, en svær og sindig kar, som rolig had- de spurt om å få ta ut lostennene sine da hans kalde holdning til «Bøttesniken» dagen i forveien resulterte i noen drag over try- net», stod med tårer i øynene. Det så en stund
folkemengden tisk ut som om
sprenge por-
tene og befri fangene med makt. Vi tenkte med gru på hva som ville skje hvis mitraljøsene i bak- gården tok til å knitre. Men lar- men fra gangen fikk oss snart til å tenke på andre ting.
«Det brenner - fengslet brennel!> hører vi det blir brølt. Ganggut-
tene springer omkring med vann- bøtter og brannslanger. Døren til cellen vår var fremdeles avlåst, men stod litt på gløtt og tykk røyk begynte à sive inn i cellen. Det var tyskerne som var i ferd med & brenne arkivene, og det så grundig at det tok fyri treverket i
panikk. Vi var allerede begynt å forberede sprengning av døren da det gjennom bråket på gangen skjærer et forjettende brøl fra opphissete brannslukkere: «Vi er frie! Vi er frie!» og oppe midt på Sukkenes bro» står en underset- sig, myndig mann og forkynner:
«Mitt navn er dr. Sødermann. Jeg er sjef for de norske politi- tropper fra Sverige og har fore- løbig ledelsen for alle politiske fanger. Jeg har kommet fra Vic- toria Terrasse og Grini og kan meddele dere: Dere er frie menn og står ikke lenger under tysk
oppsyn.>
Begeistrede brøl og hurrarop avbryter taleren, som fortsetter: «Det står 20 000 fullt væpnede tyske politisoldater rundt Oslo. For å unngå sammenstøt og andre kalamiteter vil dere bli kjørt i Røde Kors-biler til Grini og bli løslatt derfra. Det norske flagget vaier nå over Grini. Dere kommer dit som frie menn og kvinner....>
11)
Begeistringen vil ikke ta slutt. Hundrevis av menn omfavner hverandre, med strålende, fjes og gledestårer. Glemt er i øyeblikket
slagene under forhørene, glemt er savn og pinsler under ukers og måneders tause kval. Alle stem- mer i «Du gamla, du fria. . .» - en spontan hyldest til ham som brakte meldingen.
Dødsdømte frem'
Nr. 19 er blitt et herlig sted & være. Man ler, og prater. Tobakk trylles frem fra skjulte gjemmer. Man går ubesværet forbi de tyske vaktene. Kommunikasjonen med Det er russere og dødsdømte nordmenn som har sittet og ven- tet på eksekusjonen. Kamerater, som offisielt ble skutt sist vinter, dukker nå frem. Da det brøles De lever, blir begeistringen or- Frihet!! kanaktig. Frihet, Snart skal alle ut til et fritt Nor- ge, badet 1 maidagens sol.

Dette nettstedet er et privat initiativ. Du finner kirkens offisielle side på www.jesukristikirke.no.
Copyright kirkehistorie.kristus.no © 2025.